Viser innlegg med etiketten bok. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bok. Vis alle innlegg

torsdag 9. november 2023

"Eufori" av Elin Cullhed


En roman som forteller om Sylvia Plath. 

Boken handler om Sylvia Plath, men den er ikke en biografisk skildring. Sylvia forelsker seg i engelskmannen og forfatteren Ted Hugdes , de giftet seg i 1956 og fikk etterhvert to barn, Frieda og Nicholas. 

Sylvia forteller om svangerskapet med barnet, hun har i magen, det er Nicholas. Hun føler seg ubekvem som en flodhest og synes alt er slitsomt. Ted synes hans arbeid er viktigst, hun er jo gravid og fått ukeblader fra moren sin i Amerika, om hus og alle mulige hus mor sysler. Sylvia elsker og lengter etter å skrive, men barna tar all hennes tid. 

De har kjøpt det huset de ønsket seg, et stort hus på landet med fire mål tomt. Sylvia er amerikansk og engelsmannen Ted har mange drømmer om hagen. De kommer fra to ulike kulturer og det blir ofte krangel om små ting. Ted, som liker det litt sluskete og halv-slitte stilen, mens hun er elsker orden, det nye og moderne. 

De blir invitert bort til naboen, Ted blir svært opptatt av datteren i huset som er i tenårene. Sylvia føler at hun bli veldig sjalu, hun følte seg utenfor og var bare en kone som lekte med deres barn på gulvet. Hvorfor var Ted så opptatt av den unge jenta? Hun var bare ekkel og gravid. Hun hadde i ungdommen vært depressiv og innlagt, nå følte hun at depresjonen kom over henne og det ble ikke bedre når noen dikt hun hadde skrevet kom i retur. Hun ble motløs.

De giftet seg bare 3 mnd. etter at de møttes. Nå lurer hun på hva hun så i Ted. Moren hennes likte ikke Ted. Hun er høygravid og savner Ted når han er borte, føler seg ensom. Rett før fødselen er i gang drar Ted på fisketur, hun føder barn nr. to en sønn. Heldigvis har hun en god jordmor.

To forfattere som kjempet om å få alenetid til å skrive, det er nok ikke lett for noen med to små barn. Ted kommer seg hele tiden unna med det han skal, noe hun er forvirret over.... "Hun skal amme og være den gode kone og mor". Dette sliter på forholdet, men kjærligheten til barna var viktig for henne.

Så en dag får hun telegram om at boka, Glassklokken har blir antatt og skal utgis, stor lykke for henne. Hva vill moren i Amerika si? Hun var på en måte knyttet til moren. Var innholdet klarert? spurte forlaget. Ted mente hun burde gi boka ut under pseudonym,...., noe hun absolutt ikke ville. Men røper ikke hvordan det gikk.

Paret får forfatter besøk fra London, Ted blir forgapt i Asia, den billedskjønne kvinnen. Sylvia ble sjalu til opp gjennom ørene. Det blir krangling og Ted sin hemmelighet blir avslørt. Uff, så nedsettende han er, og hvordan han angriper henne verbalt. Moren er på besøk, og hun støtter ikke Silvia, for hun hadde skjønt hvordan han var før de giftet seg. Sylvia strever med psyken, og Ted forsvinner til London. 

Sylvia prøver på gjenforening, de drar sammen til Irland, men det blir et nytt nederlag. Hun vil skape seg et liv i London med barna. Hvorfor sitte her alene med 72 epletrær og stor hage?

London er heller ikke greit, så det ender som vi sikkert alle kjenner til.....    

En fantastisk fin fortelling over det å være mor, kone og kunstner. Om ikke å få tid til alt man ønsker å få tid til når skaper trangen er så stor og omverden ikke er der som støtte, men som en konkurrent ....    

De var gift fra 1956-63, til hun begikk selvmord

Dette var en bok jeg lånte lenge siden på biblioteket, men kom ikke i mål med boka før den skulle leveres. Heldigvis har jeg behold bilde av boka og notatene jeg hadde så langt, nesten ferdig. Nå fikk jeg en fin repetisjon i lydbok fra Storytel. 


Vinner av Augustprisen 2021. 

mandag 21. august 2023

"Idioten" av F. Dostojevskij, 1001 bøker

Kategori 7: les en murstein i Elidas lesesirkel 1001 bøker.

Vi møter den unge mannen, Fyrst Mysjkin 27 år som har bodd i utlandet. Han sitter på toget og skal hjem til St. Petersburg, etter å ha opphold seg i Sveits i fire år. Han har epilepsi og har vært til behandling på for dette i Sveits. Han er en etterkommer av en gammel adelsfamilie, og hans hensikt er å bli kjent med sin fjerne slektning Lizaveta Prokofjevna. På toget treffer han Parfjon Semjonovitsj Rogozjin, han er besatt av en ung kvinne som heter Natasja Filippova Barasjkova. 

Fyrst Mysjkin får høre div. nytt om hva som har skjedd, av ulik grad, både det som har skjedd i virkelige og de uvirkelige  hendelsene dvs. sladder. Han er en mann som er barnslig, troskyldig og tror på alt.

Han har få slektninger i live, men oppsøker denne fjerne slektningen Lizaveta. Han ser sjuskete ut, men en bylt i hånden, men hjelp får han. Han blir mottatt og blir kjent med Lizaveta og hennes tre døtre Aleksandra, Adelaida og Aglaja. De synes det er morsom å høre alle hans historier og tanker om filosofi, kjærlighet, dødsstraff og hans inntrykk fra Sveits. Han har en spesiell medlidenhet med de svake i samfunnet og vi hører flere slike historier som tipper over til religiøse historier eller lignelser. Det ble litt vel mange halv-religiøse fortellinger som ble ganske kjedelige å høre på. Folk engasjerte seg og lyttet. 

I samfunnet i St. Petersburg florerer mange underlige historier og løgnhistorier, misunnelse og falske oppdiktede sladre fortellinger. Sammenkomster og konflikter, er det mange av og fyrsten har sterke meninger. Folk undrer seg er Mysjkin egentlig fyrste? Har han en bror som også skulle ha arv? Mange spekulasjoner.

Han blir bare kalt idioten, for tidligere kunne han ikke ordlegge seg på samme måte, pga. sykdommens sin. Epilepsien hans kunne komme svært uventet og når dette skjedde kunne han virke skremmende på folk, og noen ganger virket han litt gal. Så folk begynner å tro at han er litt gal. 

Men, Fyrst Musjkin var ikke gal, bare veldig naiv og vil alltid være 100% ærlig når noen spør han om noe. Dette er ikke folk i den sosiale kretsen han omgås vant til. Han ler av småligheter som er helt absurde i hans hode og han kan ikke de sosiale kodene. Han ønsker seg det sanne, ekte og gode liv, men hvor finner man det? 

Han ble så lei av å skulle spille skuespill, slik de andre gjorde med hverandre hele tiden. For omverden virker han litt gal, fordi han hadde andre mål og meninger med livet enn alle andre. Uansett hva folk hadde gjort kunne det tilgies mente han, for hans tro på det gode i menneske var viktig.  

Hvem lyver for hvem og hvilke hensikter har ulike folk? Noen blir avslørt og det skaper store skandaler som blir utbrodert i boka, (til det kjedsommelige). Fyrste står for de kristne holdningene, men folk rundt han er mer opptatt av å klatre i samfunnet og hevde ser selv, og fremstilles som egoister. De fattige og de rike får begge sine pass påskrevet, på godt og vondt. 

Veldig mye snakk om kjærlighet, hvem står høyest økonomisk sett, og æren ved å være rik. Dette er alle russiske overklasse jenter og de fra borgerskapet opptatt av, men kan lykke kjøpes for penger? Å komme i rett posisjon og bli kjent i selskapslivet er viktig. Dvs, bli kjent i de viktige kretsene av folk som har noe av betydning. Fyrsten lager litt rabalder, med å knuse en vakker vase og kommer med noen sannhetsord, som ikke faller i god jord.   

Giftemålet, hvem vil Natasja Filippova Barasjkova gifte seg med? Ragozjin er forelsket i henne. Fyrsten roter det til og det blir en kamp mellom to kvinner, han er litt treg og hun som han ville ha drar. En langtekkelig historie som endte i mye folkesnakk, og ble endret underveis til ondsinnet sladder. Det blir til slutt giftemål fot fyrsten, men så skjer det noe virkelig rabalder som ble veldig spennende. ....en uventet slutt.

En hel sommer har jeg brukt på disse bøkene og til tider ble det veldig kjedelig med alle konfliktene med kjærlighet, brever, alle hemmelighetene, pengeproblemer, sykdom, og mannen som var dødssyk. Etter å ha lest en hel del i den danske versjonen, lette jeg og fant hele boka som lyd på storytel, da gikk det unna, fikk med meg alt på nytt og etter nesten 29 timer på øret, når jeg har sparklet og malt ble den ferdig. Erik Hivju leste veldig bra. 

En litt gammeldags bok, tematisk. Ikke minst alle de lange fortellingene som hørtes ut/minner om historier fra bibelen, bortsett fra at de er ikledd Russisk drakt. Men, er i ettertid glad for å ha kommet igjennom den, for mange kloke ord og avgjørelser ble tatt, selv om boka ble i lengste laget, men heldigvis med en spennende avslutning. 

Utgitt 1868-69, Lyttet til i storytel 28 t 48 m, lest av Erik Hivju, og måtte lese en del i bøkene også, mange navn, steder osv. å holde orden på.  Egne bøker, bind 1.og 2. til sammen 719 sider

Litt om, fra bak på boka

Fjodor Dostojevskji 1821 - 1881. Faren jobbet som lege ved et av Moskvas verste sykehus for fattige, familien bodde også der og dette har preget liv hans som forfatter og menneske. Denne boka er visstnok den mest selvbiografiske boka han gav ut. Idioten ble skrevet 1867-1868, på den tiden var Dostojevskij i landflyktighet, med epilepsi, fattigdom og spillegalskap. Som f.eks: «Spilleren»

Tematikken i mange av hans verk handler om de ondes problem, om sympati, klasseskille og kjærlighet. Det er spørsmål som vi i den dag den dag sliter med, så intet er nytt under solen. 


onsdag 9. november 2022

"Stakkar" av Matias Faldbakken


En tankevekker av en bok!

 Boka starter med et møte mellom Oskar, 19 år gammel og en merkelig figur av et menneske, som han forsøker å visualisere for oss. Hva slags skapning det nå må være, den har en konvolutt under armen. Hva var dette vesenet? For vozhs, så var skapningen vekk i det den forsvant over grøftekanten. 

Oskar fanger barnet, og gir barnet mat og omsorg. Hvordan skal han formidle dette til familien Blum? De ble forundret, men lot han få beholde henne (det viste seg at det var ei jente). Oskar sin omsorg for henne er helt spesiell. De to forstår hverandre. Hun vokste og utviklet seg både språklig og kroppen fra barn til ung jente. hun spiser og begynner å si enkeltord. Legen fastslår henne å være jevn gammel Oskar, da han ser tennene hennes. 

Oskar er et ensomt omplassert barn fra et fattig hjem, han er fostersønn og jobber for kost og losji på bruket til Aud og Olav Blum. De har to døtre Karin og Guro som ikke estimerer han. Ellers er det Annar, en stille gammel peppersvenn, som er gårdsgutt. Oskar tror han er over 100år? Agnes er inne-hjelp, en myndig kvinne som også jobber på gården. Olav ergret seg hver dag over Smith-Pedersen som eide hovedgården og blander seg opp i alt.

Oskar og jenta kommer nærmere hverandre for hver dag, og en dag ser døtrene på gården at de har sex. Da er hundre og et ute de rømmer. Ferden går opp og ned fjellside til de kommer til jernbanesporet som frakter dem til Oslo. De har fått en adresse til en de kan søke ly hos i Oslo. 

Noen jeg ikke røper hver er, men hvor de får bo og ting skjer i hurtigtogs fart for de to unge. Vi hører om alt de ser og opplever, om sosieteten og akademikerne i hovedstaden og som det står i teksten: Man drar hit for å miste seg selv.... osv.

De går på kino, film er en beruselse som en tripp. Her skjønner man at ord og uttrykk ikke henger helt på "bonde-grepet" mer, alt absolutt alt har blitt snudd på hodet. Sier ikke mer, for dette må du lese selv....

En bok jeg har brukt noen dager på å undres over, her er det virkelig mange temaer som forfatteren tangerer. Jeg er imponert over fantasien til å skrive dette, men samtidig er det ikke langt fra sannhet slik det kan forekomme. Hvordan vi ser på folk, tolker dem og behandler dem der etter. For hvem er til syvende og sist stakkaren her i dette eventyret, jeg vet :)

Utrolig bra utført!

Lest som bok i BookBites, Slitsomt, men absolutt verd strevet på i-paden. 

Andre som  har blogget om boka: Tine

onsdag 18. oktober 2017

Jackobsen Roy "Rigels øyne"



Riegels øyne er tredje bok om folket på Barrøy, Helgelandskysten.

Det er nok smart å ha lest de to første for å skjønne denne boka helt.
Ingrid fikk et kjærlighetsforhold til russeren som drev i land fraslaveskipet Rigel KatastrofenBritenes feilaktige bombing som krevde over 2500 menneskeliv, vinteren 1944, på Helgelandskysten.

Russeren Alexsander var en av svært få som overlevde, med helt forbrente hender. Ingrid fant han i fjæra på Barrøy, hun stelt han og fikk han på beina igjen etter noen uker krigsvinteren 1944. Hun bodde alene der ute og slet med at det fløt i land mange døde som hun samlet opp som tyskerne kom og hentet. Tyskerne ble mistenksomme og trodde at Ingrid skulte noen der ute for dem. Alexsander måtte flykte fra Barrøy, men kom han seg unna?

Denne boka:
Året er 1946, det er sommer og Ingrid er blitt 36 år, har født et kjærlighetsbarn og legger ut på en lang reise for å prøve å finne ut av hvordan det gikk med Alexsander, hennes store kjærlighet. Med seg har hun deres datter Kaja på 10 mnd. som hun bærere med seg i et sjal på magen og sekk på ryggen.

Hun har tenkt hele vinteren at hun vil dra på leting etter Alexsander og nå er det fult av folk på Barrøy, så da kan hun dra. Krigen er slutt og Hvalskuta "Salthammer" eies nå av Barrøyværinger som har blitt hvalfangere. Gode tider. Tante Barbro hadde et hjerneslag på vårparten, men kan nå snakke litt. Hun misliker at Ingrid skal dra. Ingrid hadde bestemt seg og danderer Kaja bakerst i færingen og ror avgårde.
Hun ror først til Malvika. Der blir hun tatt godt imot, får mat og hvile. Det var de som skulte Alexsander den første uka etter at han dro fra Barrøy og fikk han videre. Adolf forteller at Alexsander tok vegen til Kongsmoen og videre til Sverige.

Malvik folket sier at alle vet at du, Ingrid har fått barn, men ingen vet at det er russeren som er faren. Adolf sier det er meningsløst å følge i hans fotspor, men det vil ikke Ingrid høre på. Hun og Kaja går over Skaret til Rørvik, videre med båtskyss. Skipperen på den båten sier han husker russere og hun føler at det alt går rette vegen for henne.

Ingrid møter mange folk på sin vei og spør om de har sett russeren. Hans ødelagte hender er et godt kjennetegn. Selv om det har blitt fred i Norge er ikke folk åpne som før, de bærer på en frykt og de skjuler det de vet for de vill ikke blandes opp i noe. Alle vil stort sett glemme, ikke huske,  men heldigvis er det folk som vil hjelpe. 
Noen vil gjerne snakke  med henne  på tomannshånd så ikke andre ser dem, som Lilli. Hennes sønn Carl følger dem et stykke på vegen. Han har selv vært i krigen og har sterke krigsopplevelser. Han er ikke mye til oppmuntring og sier at ingen overlevde slike forlis og han har ingen tro på at Alexsander kan ha klart seg, for det var snøstorm den natten han gikk her, men mat hadde, sier han.

Denne boka handler om mange av de menneskene de treffer på veien. Det er slutt på krigen, noen er utrolig generøse og andre hadde dobbelt-roller under krigen og er sky. Selv om en far var grenselos opplevde Ingrid å bli lurt av sønnen, men hun kom seg videre. Noen var å stole på mens andre var ikke det. 
Hovedpersonen Ingrid og hennes omsorg for Kaja, en flott skildring av en vilje sterk kvinne. Vi møter også mange bipersoner som vi opplever som hele, trofaste, troverdige og sterke personer, men skjuler noe allikevel, som Mariann Vollheim.

Ingrid synes det var merkelig at ingen på hennes veg hadde hørt om skipet Rigel. Hun kommer seg til Sverige, der møter hun flere som skammet seg over at de ikke hjalp flere nordmenn under krigen. Det blir noen underlige møter, der Ingrid må spørre om alle lurer henne?
Ferden går tilbake til Norge med Kaja på magen og sekk på ryggen.

En skrekkens historie får vi høre om av Hans Kvåle som betjener jernbanestasjonen, hvor hun sitter å venter på toget. Han har vonde minner og mareritt fra da han drev fanger på Blodvegen, alle traumene han sliter med og den fine gesten han gjorde mot Ingrid og Kaja, når de dro. 
Det er så mye historiske fakta som kommer frem i lyset, derfor fenger den meg ekstra. 

De kommer seg til Trondheim og Røros og får vite mye av Henrik. Han og Alexsander var lenge sammen på flukt. Henrik forteller mange sannheter til Ingrid som hun blir glad for å høre og andre som hun blir sjokkert over.  Henrik er en flott fyr, vil jeg gjerne høre mer om i bok nr fire..

Ingrid fikk vite at Alexsander dro til Mysen, til den tidligere konsentrasjonsleiren Sonderlager , Mysen. Dit drar Ingrid og Kaja, på vegen til toget får de sitte på kjerra til Bernhard, nabogutten som skal hente moren sin på toget. Hun var tyskervennlig under krigen og hun får spott-ord og rop kastet etter seg, når de kjører hjemmover. Det var mange skjebner som måtte tåle mye etter krigen, hvilken side hadde man tatt? Det var ikke glemt selv om krigen var over.

Mysen, hun får bo hos noen fantastiske mennesker. Hjerteskjærende at man hadde så omtanke for hverandre, selv etter krigen. I leieren bor det mange utlendinger, som det norske samfunn ikke vet helt hva de skal gjøre med. De vil ikke hjem, eller oppgir ikke  hjemland, pga at de kan få straffer når de kommer hjem. Ingrid får vite det hun trenger og drar hjem til Barrøy.

Epilogen sier litt om hva som skjedde noen mnd. etter, men jeg håper på en bok til...

En fantastisk flott bok!
ANBEFALES, LES DENNE SERIEN!

Jeg liker veldig godt komposisjonen i boka, den har en behagelig god flyt. Det er en fin mix med spenning, historiske fakta, geografi, samfunnet i endring og det er ikke mange dødpunkter. Alle de kjente og mindre kjente historiene som trekkes frem eks: Rigel, blodvegen, om de man kunne stole på og de man ikke kunne. Krigen var slutt, men hva man gjorde under krigen bar folk med seg på godt og vondt. Dette er vår nære historie og den skildres fantastisk bra, hvordan vanlige folk hadde det.
Kjærlig beskrives Ingrid og hennes forhold til Kaja. Alle bipersonene, blir beskrevet veldig sannferdig og flott.

Imponerende hvordan Ingrid og Kaja gikk og gikk. De treffer folk og får mat og tak overhodet, slik hadde det ikke vært i dag, vi er mistenksomme mot alle. En liten påminnelse om at samfunnet og holdninger til andre virkelig har endret seg. En sterk bok, spekket med tankevekkende stoff.

   

Bøkene i denne serien om Barrøy, serien om Helgelandskysten:


Bok nr 1: De usynlige, 2013, Se min bildereportasje fra Helgeland
Bok nr 2: Hvitt Hav , 2015, utrolig bra!
Bok nr 3: Rigels bok, 2017



Bilde av Roy Jacobsen, fra omslaget
Boka har 231sider
Kjøpt selv!


Link: Bokbloggberit, Rose-Marie, Tine, 

torsdag 6. juli 2017

Mühleisen Wencke "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over"




Nydelig bok om minner om moren.
Hva man gjorde og ikke gjorde. Hvordan man aldri kan være forberedt på mors alderdom og død.

Jeg har lest dokumentaren til Wencke Mühleisen: "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden"  Det er en sterk roman om hennes liv. Den har fått kjempeflotte omtaler rundt om i Europa og skal gis ut i mange land. Fantastisk bra! 

Den bør man lese før man leser boka hun kom ut med i år, 2017. For å få en større forståelse av hva hun har opplevd og hva hun føler i dag, boka er en brevroman og heter “All gjeldene fornuft" Den er også veldig bra.


Jeg er jo litt nysgjerrig på denne damen og fant en bok jeg ikke hadde lest denne boka som kom ut i 2010.

Veldig bra bok, den minnet meg om meg og mitt forhold jeg fikk til mor på slutten av hennes liv.
Jeg leste den og minnes med tårevåte øyne. Sterke minner om en mor, hva hun stod for og hvem hun var.
Bildet ligner faktisk på moren min, håret og energien.

Om boka: 
Moren har blitt 85 år i 2006. Da blir Wencke oppring av sin mor som forteller at hun har fått bekreftet kreft og vil antagelig leve i 3-6 mnd. til. Nå er det mor som trenger all den omsorg som hun har gitt sine fire barn. Hennes arbeid og det viktigste i hennes liv var omsorgen for mann og barn. Slik så mange andre mødre på 50 tallet gjorde. Da var det først for barna og deres ved og vell, så når de ble eldre og flyttet ut kunne hun ta jobb i et regnskapsfirma. Ellers var det hjemmelaget mat og alt det huslige som var i sentrum.
Moren som var den perfekte husmor når de var små skammer seg over at hun må ha hjelp i dag, når hun trenger det. Har dere tid til å komme hit hele tiden da? Kan dere ta fri fra jobben for å hjelpe meg? Dere er jo så travle...

Moren levde i et ikke enkelt ekteskap skjønner man. Faren var tysk og de traff hverandre på en bro i Kongsvinger rett etter krigen. De giftet seg i 1950 og krigen var det aldri noen som snakket om hjemme hos dem, eller når de var i tyskland. Moren fikk en blåveis på øyet en gang de prøvde å ta det opp under et familietreff i Tyskland.
Faren og familien mistet alt i Slovenia under krigen og flyttet til Østerrike
De ville at det skulle være den store kjærlighetshistorien og de fikk 4 barn sammen.

Det var først i 1978, da hun var 25 år gammel og bodde i kollektivet som det skrives mye om i boka "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" at hun fikk vite av faren at han hadde vært tysk soldat i Norge under krigen.
Barna ble to språklige og vokste opp både i Norge og Tyskland.  Faren mistrivdes i jobben han hadde på Dale Fabrikker og tenkte å stikke av til Australia. Moren reiste etter og fikk stoppet han, det samme skjedde i Kristiansand seinere, da han rømte, men kom hjem.
Wencke så opp til sin far var glad i han som barn, han døde i 1996 og jeg satt ved hans side som en veloppdragen dødsengel sier hun i boka. Selv om man fra boka over var et elsk-hat forhold.

Moren var mamma, som var så pen og lyste opp hverdagen hjemme. Hun snakket med alle og var ofte litt frekk. Bilen var friheten til moren, der hun vakker, smart og elegant kom seg frem og tilbake.
Det er gode minner som hun alltid vil bære med seg selv hvor ulike de var, men moren støttet henne alltid.

Når mamma dør, det hadde hun forbedret seg på trodde hun, men det blir aldri slik man forventer. Moren likte ikke at barn og barnebarn gråt over at hun skulle dø.

"En gang voktet hun mine første skritt, nå vokter jeg hennes sist", skriver hun.
Det er tøft og brutalt å miste en mor og det tar sin tid å bearbeide sorgen og rydde hus og dele innbo.  minnene som ligger i mors ting, vakkert skrevet.

En vakker følelsesladet og personlig bok skrevet om mor, som var der og forblir der i minnet til en dag vi selv har byttet roller, fra barnet vi var til pleien vi selv trengte og at hun (vi) står i en urne på kommoden.

Utgitt 2010
Gyldendal
145 sider
Lånt på biblioteket


 
 Bilde har jeg tatt av Wencke Mühleisen, fra et Tv intervju.

mandag 27. februar 2017

Mühleisen Wencke " All gjeldende fornuft"

                                                     
En brev roman om livet hun har levd og hva nå, videre ......

Dette er en roman i brevform, hvor Wencke Mühleisen har skrevet til sin mann, en venn og venninne som hun savner der hun sitter og tenker over livet sitt. Hun bor delvis i Stavanger med en pendlertilværelse som professor ved Universitet i Stavanger, borte fra mannen som bor i Oslo. Hun reflekterer over det livet hun har levd, hva som har endret seg og kanskje kunne mye vært gjort annerledes....

Jeg har lest dokumentaren til Wencke Mühleisen:"Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" Den boka var fantastisk og den burde man kanskje lese for å skjønne mer av hvem  Wencke Mühleisen er som menneske og hva som har preget mesteparten av hennes liv. 



Brevene er skrevet over en periode på litt over et år frem til mars 2014.  De har blitt skrevet i Stavanger og fra Italia dit hun dro for en fri-periode, da alt ble litt turbulent for henne. Flotte scener fra livet der: savnet, ensomheten, den ønskede forandringen, pusen hun blir glad i osv...

Brevene til mannen er preget av kjærlighet til han, tviler hun litt av og til på hva den kjærligheten er?  Dette er en vakker og spesiell kjærlighetserklæring til mannen i hennes liv.
Hun sliter med å finne seg til rette i Stavanger, tilpasse seg, en desperasjonen og ønske om endringer i livet. Etter et opphold i Oslo, kommer hun tilbake til hybelen og kontoret sitt.

Sølvgranen utenfor kontoret er vekk, hun ser rett inn i et annet vindu. Sølvgranen som skjermet. Hun kunne drømme seg vekk ved å se på den i vinden og den fanget lyset og stemninger i henne. Nå er den vekk!

En dag skulle hun på et radio-intervju og får ikke til å snakke, jeg som har vært en snakkemaskin hele livet, sier hun.

Hva skjer i kroppen min, jeg har blitt eldre! Det må jeg legge fra meg og betrakter seg selv på en humoristisk måte, men føler seg ørkesløs og gammel over bunker med oppgaver som skal rettes. Hun søker om permisjon og drar til Italia for å skrive og lese.

Hun ser tilbake på livet sitt og reflekterer over så idealistisk og lykkelig hun var 1985 da de hadde brutt med AAO-kollektivet, etter nesten 10 år og flyttet inn i et bofellesskap i Oslo.

Etter bruddet hvor vi ville være som alle andre, med egen leilighet.  
Så kom hverdagen, slithetens tid, hvor vi følte oss ensomme. Vi var ti år forsinket med livsfasene, og vi skulle gjøre alt samtidig; være foreldre, ha familie, utdanne oss, forsørge oss, være sosiale og kulturelle.  Vi skulle hastet fra barnehage, skole, lekser til mareritt og drømmer...

Hun er lykkelig for å ha et fast holdepunkt i livet i mannen og hjemmet sitt i Oslo. Hvor mye han betyr for henne og hvor glad hun er i han og at de er to enda er sammen. De har opplevd mye sammen, de var i AAO kollektivet.  Det dukker også opp et møte fra den gang i brevene. Friheten hun fant på hytta, ute i båt og på sykkel på Jæren. 


Da hun kommer tilbake fra sitt Italia opphold og sitter på universitetet i Stavanger og føler seg fanget, innesperret. Alt er ved det samme. Ingen ting er likt. Hvorfor kom jeg hit og har vært her i sju år? 

Hjemme hvor barna har flyttet ut og vi har blitt de aldrene. Vi viste at de ville flytte ut en dag, men alle årene, vi var familie, nå er det tosomheten ....

Slitet hun hadde med moren på slutten av hennes liv. Hun har skrevet en bok om dette som kom ut i 2010.  Den boka gleder jeg meg til å få fra biblioteket, "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over" 


Denne boka har vært vanskelig å skrive noe om, jeg har følt den så nær ikke fordi jeg har levd et slikt liv hun har gjort, med refleksjonen hun gjør seg. Jeg satt med tårefulle øyner og leste om hennes refleksjoner som var så like mine, tøft og ærlig flott!

En fantastisk bok for meg, en moden kvinne som jeg har blitt....


Wencke Mühleisen ble 62 år i 2014, når disse brevene ble skrevet. 

Jeg er akkurat i samme situasjon som henne angående jobb, om jeg skal slutte og alle tankene om å gå av med AFP. Mange av de samme tankene om jobb, livet og lei det hele og ønsker forandring. Hun får virkelig satt ord på dette.

Wencke sier opp stillingen sin i boka og faktisk slutter jeg når skoleåret er over. Det har vært en prosess jeg trodde skulle være enkel, men den var vanskelig. Mine papirer er levert og jeg jobber ut skoleåret på videregående skole, hvor jeg har jobbet i mange år. Nå har jeg barna til tidligere elever, så da får det være nok.....



TAKK FOR EN FANTASTISK BOK, nydelig skrevet som traff meg midt i hjertet!


Boka er utgitt på Gyldendal,  Lese- eksemplar  
Utkom 2017
160 sider

Bilde har jeg tatt av Wencke Mühleisen, fra et Tv intervju.
Kjenner du ikke til henne ta en titt på mitt innlegg: "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" .

Andre som har lest boka er Tine

lørdag 5. november 2016

Evensen Hilde Berit " Hva gjør du resten av mitt liv?"





Når alt går galt i livet er det gode venner og humøret det viktigste....

Hovedpersonen i boka er Arild, 34 år gammel og gift med Marit. Arild er Vaktmester i Parksenteret og har nylig vært utsatt for ei ulykke, hvor han skadet seg skikkelig. Han syns ikke det er noe stas og gå sykemeldt så han stikker innom og hjelper folk som trenger det på Parksenteret. De er jo vennene han, men det er ikke alle som setter like stor pris på at han ferdes der...

Jørgen er en av vennene, han er beboerne som Arild har et spesielt forhold til og stikker innom han til stadighet, for å sjekke at alt står bra til med den 97 år gamle mannen. Jørgen har reist på de sju hav og opplevd mye, siden den gangen han dro hjemme fra i Øvre Rendalen og ut til sjøs i ung alder. Han har alltid en morsom historie å fortelle og er stort sett i godt humør. Selv han blir nostalgisk av og til og da er det kona Anny som han var så glad i han snakket om. Søstera si, ble han sur av å tenke på ....

Arild har fått legeskrekk etter ulykka og skjønner ikke hva som skjer med han. Fem ganger på to uker har han avbestilt timen i siste sekund. Marit maser på han, og sier han må følge opp timene. Ja, ja, men dette er ikke så mystisk, sier han.....( det skjer noe merkelig i kroppen hans etter ulykka

To tomatbokser blir et vendepunkt i livet til Arild, det vil jeg naturlig vis ikke røpe så mye om. Dette er noe av kjernestoffet som jeg likte veldig godt, alle historiene vi får fortalt. Her er man inne på mange vesentlig deler av hva livet handler om, nydelig tolket og beskrevet!

Det er noe underlig som skjer med Arild og frykten for at Skravlemannen fra TV vil ha han med i et talkshow og at han blir en sensasjon blir en skremmer opplevelse for han. Han en sensasjon, nei?...
Mediene venter på han hvor han går og livet hans oppleves som i et mareritt, hans menneskeverd blir satt på hodet føler han.

Totalt sett har boka mange lag og paralleller som handler om vennskap, kjærlighet,mediaoppmerksomhet, tap, savn, ensomhet, lengsler, om å ta vare på hverandre og bry seg om andre og ikke minst ha ryggrad til å ta egne valg.
Her flettes lyse og mørke tragedier inn i en godt komponert roman som er så fengende at man blir dradd inn i historien og livet rundt Arild.

Boka er humoristisk skrevet, over flere vanskelige temaer i livet. Humor kan handle om å bryte ned det onde, tragiske og triste og det har forfatteren flott fått til her i denne romanen.
Jeg må innrømme at jeg satt og gapskrattet over morsomme episoder og ble skikkelig trist andre ganger. Det er en bok som rører ved de nære ting i livet og jeg lot meg involvere i historien og likte den veldig godt.

Anbefales! Boka er humoristisk, tragikomisk, troverdig og originalt skrevet!


Det er jo litt spesielt og lese en bok fra nærmiljøet, det gir en ekstra dimensjon til fortellingen når det skjer på kjente trakter. Selv om det ikke står skrevet noen sted så skjønner man det ut i fra konteksten at det er i byen Hamar handlingen utspiller seg.


Hilde Berit Evensen (1961) har tidligere utgitt romanene Retur (2014) og Pendel (2007) i tillegg til skjønnlitterære bidrag i to antologier om hjembyen Hamar. Evensen har yrkesbakgrunn som journalist og billedkunstner.

Utgitt på Publica Bok, oktober 2016,
 215 s
Lese eksemplar
Bildet er fra baksiden-coveret til boka

Velkommen til Gravdahl Bokhandel, Hamar. 24 november kl 18.
Der vil Hilde Berit og jeg snakke litt sammen om boka.
Hun skal fortelle om boka og jeg skal si noe om å være bok blogger.