"Jeg er fortsatt her inne i mørket" av Annie Ernaux

 

En dagbok over moren som fikk Alzheimer.

Alzheimer er en trist og forferdelig sykdom. Her i denne boka får vi høre om hvordan moren forandret seg og hvordan omgivelsene og spesielt forfatteren selv opplevde at moren forsvant for henne. Annie begynte å skrive dagbok da moren begynte å gjøre mye rart. Hun forandret seg fra dag til dag og man viste aldri hvordan hun hadde det. 

Moren bodde et halv år hjemme hos Annie, til det ikke gikk lenger. På sykehjemmet flytter det stadig inn nye kvinner på morens rom, hvor blir de av -  døde de? 

Moren snakker om søsteren sin Marie Lovise som stadig kommer på besøk, men det er over tyve år siden hun døde. Mange historier nevnes fra omgivelsen og klientellet moren bodde sammen med. 

Moren snakker aldri om faren. Å spise var det viktigste for moren, en dag hadde  hun mistet underdelen i gebisset (hun mister alt hun hadde). Da Annie varsler en av pleierne om dette, svarer hun: "Det gjør ingen ting, de får bare most mat her, så det går bra". For et menneskesyn hun svarte Annie med, jeg ble helt satt ut.

Jeg skjønner godt at Annie er følelseskald når hun er der, men gråter på vegen hjem over moren som  må oppleve dette, å se sin mor miste seg selv totalt. 

Annies sorg og fortvilelse over hvordan moren svekkes mer og mer. En dag Annie skal gå roper moren Annie etter henne (et klart øyeblikk) hun sier "Jeg vil dø". Mange skildringer fra pleiehjemmet, ekle, stinkende episoder. En tekst som sier mye, -om livet som har vært, -sorgen over hvordan moren går i barndommen igjen og gjør de underligste ting, som et lite hjelpeløst barn. 

Moren dø etter to og et halvt år. Fine skildringer av, sorgen, tapet og kjærligheten hun hadde til henne, tross alt. Hun ville ønske at de kunne bli mer forsonet, men slik gikk det ikke. Tomheten etterpå, alle tankene. ....

En vakker, trist og vond bok å lese. En veldig kort liten bok, som grep meg voldsomt. Alle minnene om tiden da min egen mor lå for døden for mange år siden, hun ble mer og mer svekket av kreft. (hun opplevde også at de nye vinter støvlettene en dag var stjålet fra skapet hennes o. l.).

Jeg var ofte hos henne den siste tiden og til hun sovnet inn. Vi fikk snakket ut om alt og det var godt. Å miste en mor er forferdelig trist, men sånn er livet.

Faren min fikk Alzheimer og jeg kjenner meg igjen i mange episoder. Han hadde også mange rare forestillinger. F.eks begynte han å snakke som om han var barnet, og måtte taes hånd om. Han trodde at han noen ganger var hjemme i barndomshjemmet på Helgelands-kysten, og ville opp til broren som sov på vinden. Samtidig  ble han veldig grov i munnen og skjelte spesielt ut mamma, det var trist å være vitne til. Pappa var verdens beste pappa, men sykdommen endret han totalt. 

Ugitt på Gyldendal 2023, 103 sider. Biblioteksbok   

Annie Ernaux er en av Frankrikes store nålevende forfattere. Hun mottok Nobelprisen i litteratur i 2022. 

"En mors bekjennelse" av Kelly Rimmer

Vi er i Australia, to mødre forteller hver sin historie om David.

 Ivy: David ble født, Ivy er i slutten av tenårene og de er verdens lykkeligste par over David. Han vokser opp som enebarn og moren er som ei vakt-bikkje på han hele tiden. Ingen fikk komme hennes sønn for nær på skolen eller i fritiden, da var hun på plass for å ordne opp for han. En skikkelig overbeskyttende mor. Hennes sønn gjør ingenting galt, sier hun. Men, det skjønner vi snart ikke passer, han var en skikkelig bortskjemt, overbeskyttet utspekulert jævel av en gutt og seinere mann og far. 

Olivia: Har blitt enke etter at David, død. Han har tatt livet sitt og Olivia sitter igjen i et moderne stort hus alene med og er livredd for alt og alle. Hun jobbet i en dyreklinikk, som dyrlege før hun fikk barn, men slutten da Zoe ble født. Sebastian, er hennes beste venn og sjef, han kommer innom hver dag, og banker på døren. Det blir et ritualer at han setter seg på trammen og snakker til henne, og står bak den lukkede døra og tørr ikke åpne.  Olivia 35 år, hun går til terapi hos Natasja og Olivia setter seg stadig nye mål om, hva skal hun klare.

Dette var en litt platt underholdningsroman ganske lenge, men så tok den av. Vi kommer inn og får høre om all galskapen en sjalu og styrende ektemann kan finne på, ganske skremmende. Jeg skjønner Olivia må ha opplevd et tragisk sjokk, hennes reaksjoner og fornektelser av hva som virkelig hadde skjedd, er helt forståelige for meg. Så redd og anspent et forhold hun hadde til David. Skildringene av hennes tid rett etter at han død, og hun nærmest var i transe og ganske finurlig fortalt. Her skjønte jeg ikke helt dette,  før på slutten av boka og det ble et lite pluss fra min side. Mange sterke scener. 

Hvordan en mor kan manipulere sin sønn, er helt utrolig. Men, å ha en så sprø mor kan alt skje. Hun klandret Olivia for sønnens død, og sørger over sønnen på sin måte. De sitter begge med en sannhet som kommer opp etter hvert, som de må innse for å gå videre i livet. Utad fremsto de som et lykkelig par og ingen visste hva som skjedde bak husets vegger.  

En skikkelig tankevekker av en bok. Men, litt overdrevet noen steder, vi er jo i Australia og det høres veldig ut som det like gjerne kunne vært i Amerika. Absolutt engasjerende og de formidler mye bra kunnskap om maktspill og konemishandling, men litt mye prat rundt grøten.

Storytel, 10. timer 24 min, lydbok lest av Kristine Rui Slettebakken, utgitt 2020

"Vi kom fra Liverpool" av Thomas Marco Blatt

 

En roman om familien O`Brian i Liverpool og livet deres der, i 1989

Faren Fred O`Brian er bare 45 år, han har hatt et alvorlig hjerte-infarkt. Han ligger på sykehuset og familien møtes hjemme i October Street i Liverpool. Kona Helen er helt knust og vet ikke hvordan dette skal gå. 

Joseph på 17 år (Joe) forteller om Emma som er 19 år og drømmer om å flytte til London, men jobber nå i en brukthandel i Liverpool, hos Stuart.  Joe, har et klart mål i hodet. Han skal ikke bli havnearbeider i Multon slik faren har vært. Han skal bli proff fotballspiller, og venter bare på å bli oppdaget. Joe sin søster Emma har boka Elskeren av M. Duras på rommet sitt, han snikleser i den og drømmer seg vekk og ser for seg, han og Ivy.   

Fred sin bror David kommer ofte til familien, han har tatoveringer av amfibier og fisker over alt på kroppen. Han har lånt penger av Emma, som hun krever tilbake, slik at hun kan flytte til London. David skal fiks det sier han. Hva driver egentlig David med, hva tjener han penger på ? 

En dag i brukthandelen blir Emma kjent med Andy. Han er en gift, voksen mann med to barn. Vi skjønner at Andy ikke er den ærlig og hensynsfulle mannen Emma trodde han var, og det skjønner hun også. 

Fred dør og i begravelse holder David en tale, hvor han forteller om barndomsminner, med broren Fred,. Joe spiller fotballkamp seinere på dagen og han får der et tilbud han bare hadde drømt om kunne gå i oppfyllelse. David hadde kjøpt billetter til familien som skulle være en gave fordi moren deres Helene, hadde bursdag og alle skulle på fotballkamp.

Liverpool og Nottingham Forest skulle møtes i FA-cupens semifinale på fotballstadion Hillsborough Stadion i Sheffield, den endte tragisk. De opplevde Hillsborough tragedien i 1989, der 96 mennesker ble trampet i hjel.   

En god bok og en god roman om arbeiderklassens drømmer og håp. Om familie O`Brian som opplever alt for mye traumatisk på en gang. Boka forteller både om lyspunktene i livet, og tragediene, slik livet kan være. 

En kort bok som forteller mye, fordi den sier så mye om hvor sårbare vi er.

Utgitt på Kolon Forlag 2021, 170 sider, Leseeksemplar fra forlaget  

Carl Frode Tiller "Flukt"

Et foreldrepar har opplevd å miste en sønn. 

De har opplevd det verste foreldre kan opplevd. Det er julaften og det har gått et halvt år siden sønnen Johannes, sønnen deres døde i en ulykke. Det har vært en vanskelig tid for foreldrene, å miste sitt eneste barn, det hadde endt med at de hadde flyttet fra hverandre. De klarte ikke å leve sammen mer etter Johannes sin død. Faren ville vite alt om ulykken, alle politirapporter og sykehus rapporter ble gransket, mens moren slukket smerten med alkohol. 

 De møtes på julaften formiddag på kirkegården for å legge ned en krans på graven hans. Elisabeth glemmer igjen veska si i bilen til Sakarias og han kommer for å levere den og blir invitert til å feire julekvelden med han. Elisabeth, har vært utøvende musikker, har vært mye på turne når Johannes var liten og føler skyld og skam for at hun ikke tok mer ansvar og omsorg for han. De får snakket en del om hva som kunne vært gjort. Johannes var en spesiell gutt, han likte å kle seg ut som jente og likte seg aller best når han kunne få være alene og kle seg ut og sminke seg. Da ble han Selin, sin dobbeltrolle. Foreldrene prøvde å skaffe han venner, men man kan ikke tvinge venner på en 10åring, skjønner vi.

Vi som er lesere kommer inn i hodene til begge de voksne, og Johannes. V får være med på hva som skjedde og hva de tenkte og hvordan de handlet. En meget spesiell bok som var litt vanskelig i begynnelsen.  Alle tre hovedpersonen forteller sine historier i «jeg form», og det tar litt tid å skjønne hvem som sier hva, men etter hvert når man skjønner teknikken går det bra. 

 Elisabeth spiller piano for Sakarias, og de slapper av, for første gang kan de skjønne hvordan den andre har hatt det. Og de opplever noe underlig denne julekvelden sammen….. 

Tittelen flukt skjønner man veldig godt når man er ferdig med boka, perfekt tittel.

Jeg synes denne boka var utrolig fascinerende og vakker! 

For en fortelling, for en fortellerteknikk han har brukt, fantastisk! 

Dette er min femte bok av Tiller og han skuffer ikke

Andre som har lest boka: Anita og Åslaug 

"Ragnhild" av Olav Duun, bok nr. 2.

 

                                                      

Bok nr. 2, i Ragnhild trilogien.

 Bok nr 1, Medmennske, klikk på lenka.

Ragnhild slipper ut fra tukthuset etter drapet på svigerfaren sin, Didrik. Hun har jobbet den siste tiden på en gård og Tale (svigermoren) har bestemt seg for at nå skal Ragnhild hjem, til mannen Håkon og til den 8 år gamle Halvard, sønnen sin. 

Johannes, odelsgutten på gården kom hjem når faren døde. Johannes blir hjemme og Håkon kaller hen en «livsfurter". Han skaffer seg sildgarnbruk, men ikke båt. Han er en drømmer og får ikke livet helt til ...

Vi blir kjent med flere av folkene i bygda, på godt og vondt, det skjer ulykker og uvennskap.

Tale hygger seg på turen og finner fram med både båt og togbytte. Hun er i sitt ess. Håkon går hjemme og gruer seg til Ragnhild skal komme hjem. 

Ragnhild har tydeligvis blitt ganske så traumatiser på tukthuset og er ikke seg selv. Ganske så spennende psykologisk og merkelig tankegang hun har fått. Hva skal til for å snu den? 

Tale blir syk og dør på vegen hjem, og Ragnhild vil snu, men hun vil samtidig være med i gravferden hennes. Ragnhild har bestemt seg at hun vil ikke bli på Stavsund, hun vil tilbake til gården der hun jobbet. Hun snakker en alvorsprat med Halvard, og gutten tar dette virkelig tungt og rømmer. Røper ikke hva som skjer etter dette.

Håkon har det heller ikke lett og har en lang veg for å finne ut av hvordan han skal håndtere alt og det han står for. 

Når man tenker på at boka ble skrevet for nesten hundre år siden, er den utrolig god i å formidle det psykiske. En vakker, vond og fengslende bok. Som det står i teksten om boka «Olav Duun tar opp et i all etisk tenking: Kan det være rett å drepe et menneske for å berge et annet." 

Gleder meg allerede til tredje boka, men må få unna noen biblioteksbøker først

En trilogi jeg gjerne anbefaler! 

2. bok i Ragnhild-Trilogien. I boka heter: Medmenneske 

Utgitt 1931, Spilletid 5t. 15 min, Fra Storytel , lest av Endre Hellestveit.

"Fortell om deg selv med hell" Kine Jeanette Solberg

    

Inga på søken etter hva som egentlig er hennes liv etter at broren døde

Inga Hynne, 27 år har jobbet i medieverden. På et allmøte en dag etter 12 år i samme bedrift som journalist får hun nok, sier opp og forlater stedet, der og da. Alle står måpende tilbake! Hva skal du gjøre nå, spør kollegaen henne? Hun har opplevd at broren Egil døde og etter et halvt år i sorg hvor alt er meningsløst og tomt rundt seg, tar hun dette spranget ut til nye muligheter. 

Inga har et helt spesielt forhold til broren Egil, de holdt sammen i tykt og tynt. De elsker å oppholde seg i skog og mark, han lærte henne å klatre i trær, om fugler o.l.

Hun flyttet inn hos den 9 år eldre broren og for å gå på medielinja. Han blir skuffet da hun vil kjøpe seg egen leilighet, men hun synes tiden var inne for å få sitt eget. Han var heller ikke så enkel å leve sammen med psykisk. 

Broren dør og savnet etter han er enormt, som en bunn har falt ut av henne og alle minnene strømmer på. Hvordan skal hun leve sitt liv?  Minnestedet hun har laget ved lysstolpen uten for leilighet, får stadig noe nytt tilført av henne og av andre.

Ensomheten, isolasjonen, sorgen og depresjonen får henne til å gå ut av leiligheten, den går henne litt på nervene. Hun oppsøker den snuskete nabo puben Creutz og blir kjent med klientellet der. De drikker øl og hygger seg med hverandre. En dag ble hun ganske så beruset klatret opp i et tre og våkner med en død katte i leiligheten? Hva har skjedd og hva gjør hun med den...

En litt merkelig vending...

Broren Egil sin død og barndomsminner med savnet etter han er sentralt tema i boka. Egil var en svært spesiell person som ikke utleverte seg så mye, men som søsken var de nære. Egil var den trauste og hun den litt rastløse, søkende karakteren.

Teksten veksler mellom litt i sorg og tunge minner om familien som ikke var helt velfungerende, med mor og far som gikk fra hverandre og Egil sin død som var et sjokk for henne. Teksten hopper og spretter opp litt på det følelsesmessige plan, før hun finner på litt merkelige ting å foreta seg. 

Vi skjønnet at å miste noen er som en vegg som faller vekk, men når forfatteren skriver side opp og ned over definisjonen av vegg, og lignende småting som stolen osv. blir det litt mye tomprat for meg.

Boka avslutter med at hun iallfall fikk en ny venninne som brydde seg om henne, og ser henne. En del morsomme episoder er også tatt med!

Utgitt på Cappelen Damm 2019

sider 229

Leseeksemplar

Setterwall Carolina "La oss håpe på det beste"

Å bli alene med Ivan på åtte mnd, når barnets far dør

En biografisk bok om hva forfatteren selv opplevde, når hun mistet sin Aksel. De var et par som hadde en 8 mnd. gamme sønnen, Ivan. Carolina sov inne hos Ivan om natten pga av han skrek så mye om natten, og hun fikk roet han ned ved å amme han. De var begge utslitt og ikke helt gode venner. Om morgenen skal hun vekke Aksel, han ligger død i sengen 34 år gammel. Det blir naturligvis et stort sjokk for henne.

Boka er skrevet som en dagbok/minnebok til Aksel, hvordan hun opplevde å treffe han, bli kjærester og hvordan de mer og mer ble et permanent par, som kjøpte seg leilighet, fikk katt og etter mye diskusjon ble det et barn, Ivan.

Hun forteller hva som har skjedd, og tiden etterpå. Hvilken tanker og oppgaver hun plutselig sto ovenfor, etter at Aksel døde, alene med lite barn. Mange fine refleksjoner.

Boken er godt fortalt med passe tilbake glimt av livet de har hatt sammen  (2009 - 2014) og det livet hun fikk etter at Aksel døde. Hun føler seg så hjelpeløs og alene i verden, hun har mange som trår til for seg. Hun er litt kontrollfreak, men sorgen, alle tankene og hva hun føler at hun må gjøre, som å flytte. Komme vekk fra leiligheten de bodde i, den skjønner jeg.

Den har et trist budskap, hvordan går man egentlig videre etter et slikt sjokk. Min mening er at hun er veldig selvsentrert over små bagateller. Hun bruker psykologer og hjelpeapparatet på alle måter, litt for mye og hyppig over små ting, hun har jo familien rundt seg hele tiden. Hun sliter nærmest ut familien og venner som bor og ordner opp for henne mye i starten etter dødsfallet.

Hun er litt for kjapp til å ta avgjørelser, tenker seg ikke om to ganger før aksjon. Noe av stoffet er for utbrodert, noe burde det vært strøken fordi det blir for kjedelig, for mange ord om det samme. Vi skjønner jo, uten alle forklaringene.....

Og hva med alle telefonsamtalene og SMS, kanskje kunne hun ha spart tid på og kuttet ned på dem, hvorfor skal man formidle alt med det samme, er det rart man blir tappet av energi. Hun er en selvstendig kvinne på over 30 år. Man bruker opp familie og venner ved å komme med for mye informasjon hele tiden.

Sommerferien med stemoren og søsteren er historien om en alt for bortskjemt jente/kvinne som ikke kunne innrette seg etter andre. Hun er utrolig egosentrisk i sin lille verden, skremmende.

Ja, hun har vært igjennom et voldsomt tap ved å miste Ivan sin far, men hun kan ikke sette seg inn i at andre har det vanskelig eller vil leve sine liv.

Tenk på alle de som får barn alene, eller at mannen din dør og man sitter igjen med f.eks. tre små, da skjønner jeg at dagene ikke strekker til, hun er alene med et barn.

Hun er veldig flink til å gå turer med Ivan, men gir han litt vell mye oppmerksomhet ang legging – mye, dull, dull.

Denne boka har fått flotte omtaler i aviser og i media, men ikke alt falt helt på plass i mitt hode. Hun skriver godt, men for mye følelser, en veldig svak firer er min egen oppsummering over denne boka.

Utgitt på svensk 2018

På norsk 2019 utgitt på Aschehoug

sider 407

Kilde: biblioteket  

Harstad Johan "Herfra blir du bare eldre"

Det var morsomt å lytte til denne kort prosa boka. 

Den penser inn om så mange ting jeg kjenner igjen i Johan Harstad tykke bøker. Ja, de er virkelig tykke noen av de som Max, Mischa og Tetoffensiven og Buzz Aldrin som er to av romanene jeg liker svært godt.
Her penser han innom mye av det tematiske fra disse bøkene, men med små sekvenser i diktene sine. Tror kanskje at jeg fikk en ekstra positiv opplevelse fordi jeg har lest flere av bøkene hans og vet hva han er opptatt av.

Gjennom en kort språklig, følelsesmettet tekst forteller han om mennesker som ofte har mistet evnen til å kommunisere.

Han er veldig opptatt av historiske begivenheter, hvor var du da? Når Kennedy, osv

Minner om bestefar, den gang han var med han som barn til Normandie, og bestefaren var så opptatt av å fortelle han om sine krigs-hendelser når han var soldat der. Jeg skjønte det ikke da, det var først den høstdagen jeg prøvde å være soldat og kastet meg ut i det kalde vannet med sekk og klær på, at jeg skjønte hva han hadde snakket om.

Gamle fotografier får han til å huske episoder fra barndommen. Når han spiste en snegle og faren filmet. Jeg var syk og kastet opp i en uke- syk og hadde traumer etter opplevelsen.

Han er opptatt av det psykiske mellom to mennesker. Når slutter et samboerskap?
Når man ikke lenger snakker med hverandre, men til hverandre....eller at irritasjonen over alt hva den andre gjør er tåpelig, flaut....
Tristheten etterpå, når noen ikke er der mer, vennen som tok selvmord, kjæresten, bestefar  eller andre familie relasjoner. Alt dette skriver han en del om i boka Hässelby, også hvordan ensomheten er, savnet etter lykke og status, men aller mest ønsket om å bli sett!

Han kan ha sjalusi og drømmer som har grove psykiske trekk. Eks: Han som ikke kunne få barn, men skaffet seg hund....eller skyter istykker TV.

Dette  må leses- lyttes til selv.

Litt synd at Erland Bakker leser så fort, nesten som om det skal være en roman. Jeg liker at det er en liten pause mellom hvert tema, og reflektere noen sekunder over innholdet.
Spilletiden på denne er bare 1time og 38 minutter. Da er det bare å høre den en gang til, så går det fint, det gjorde jeg!

Utgitt på Lydbokforlaget i 2016
Lånt på Biblioteket

Linde Heidi "Talte dager"

Livet er og blir aldri slik man tror, eller forventer....eller?

Kaja er en 16 åring i voldsom opposisjon til mora si, Liv Karin. Kaja bor på hybel i ukedagene og moren vil lage en god frokost med rundstykker og kakao til datteren sin slik at hun har noe å gå på den lange bussturen over fjellet til Voss og skoledagen der. Kaja er bare sur og misfornøyd med alt moren gjør og hvordan hun oppfører seg og ser ut. De skilles i en kald ordveksling!
 "Du trenger ikke komme tilbake", sier mora og Kaja svarer"Hvorfor skulle jeg gidde å komme tilbake hit". Så går Kaja...

Den nye legen Jonas kommer og skal jobbe på legesenteret i Vik og leie hos Liv Karin og Magnar. Han har akkurat brutt med kjæresten og forlater henne og Oslo etter noe han opplevde som et fatalt feilgrep han hadde gjort på legevakta.

Jonas kommer inn til Vik i Sogn med ferga og ser at det har skjedde ei ulykke der, han vil hjelpe til. Ingeborg, sier det ikke er nødvendig, hun kan dette. Den skadde er Ivan som er en fange som skulle fraktes et annet sted. Sykebilen kommer og tar hånd om Ivan.

Ingeborg blir flau når hun ser Jonas i legeuniform på legekontoret og ber om unnskyldning for avvisningen mot han, hun viste jo ikke at han var lege. Ingeborg er 25 år og har bodd hjemmefra i mange år, nå er hun student og skal forske på innsattes tilværelse i fengselet.  Hun har ikke noe godt forhold til moren sin og faren er nylig død, hun er litt skjør.

Ivan er fra gamle Jugoslavia og har opplevd mye i sitt korte liv, han er stadig på kant med loven og stoler ikke på noen. Han sitter inne for ran denne gangen.

Kaja er innom legekontoret og Jonas snakket med henne, hun dro ikke til skolen den dagen hun og moren kranglet. Hun har helt andre problemer…..

Lykke er ei jente som ikke får vite hvem faren sin er av moren sin, men så finner hun det ut på egenhånd, og går i bestemorens begravelse.

Liv Karin og Magnar har et kjedelig ekteskap, men de har tre barn sammen så de holder ut, men Magnar har noen løgner som kommer frem og som endrer noe vesentlig.

Her er det utrolig mange navn og historier flettet inn i hverandre, men alt har en sammenheng, til slutt!

Hvor god kan man være mot sine barn, slik Liv Karin er mot sine barn og hun er godt likt som lærer. Magnar som ikke var åpen mot sin kone, kan man tolerer alt?

Ivan som har traumatiske opplevelser bak seg, men forsetter å drive på helt ubarmhjertig og egosentrisk i sine valg. Da han var i syke-senga opplevde jeg han som så sårbar og grei, sykepleieren hadde tillit til han. Hvordan kan man oppføre seg slik? Ja, man kan undre seg!

Jeg likte Heidi Linde sin bok "Norsk sokkel" veldig godt. Denne falt litt igjennom og ble en slik, tja, ja, bok!

Hun skriver bra, fin flyt og gode formuleringer, men den fanget  meg ikke helt, denne gangen. Det var så mange navn og detaljer så jeg måtte starte flere ganger for å få med meg alt i starten.

Utgitt på Gyldendal
2017, 285 sider
Lese eksemplar

Andre som har blogget om boka: Tine og Medbokogpalett

Fugelli Per "Døden, skal vi danse?"

   

En vis mann har gått bort, nå danser han ikke mer her på jorden!

Kjære vene, for en fantastisk mann, med så mange flotte tanker og visjoner som ikke var høytflygende, men jordnære og enkle. En selvironisk og åpen bok om å leve, valg vi tar og tanker om livet etterpå. Som han sier; "Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen - ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden". Dette er med skarp og humoristisk sans han deler sine tanker om å bli syk.

Per Fugelli f.1943 var professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han var en aktiv samfunnsdebattant og har skrevet flere bøker. 

Men, nå er det han som har blitt syk, tykktarmskreft. Han er i skrivende stund 66 år og føler han er helt på topp i livet. Han og kjæresten Charlotte har akkurat kommet hjem fra en reise i Afrika. Det var på denne reisen i 2009 han fikk blod i avføringen og skjønte at noe er galt.

Kreft er et tabuord! Hvorfor, - det må bli mer åpenhet rundt det, sier han. Både leger og ansatte ved sykehusene er redde for å si dette ordet. Han sier: Jeg fikk beskjed om spredning av kreft til lungen, når jeg ligger med rumpa opp, slik at han ikke har øyekontakt når han sier det. Hva slags kommunikasjon er det?

Han var fornøyd med helsevesenet i Norge på mange måter, de gjør ikke forskjell på Jørgen hattemaker og meg, professoren. Det synes han er bra, men ikke alt er like bra. Arne som dør på samme rom som han, sykepleieren som ikke gir trøst til han og lyver når hun sier at hun har ringt etter lege og gir han litt smertestillende, som å skvette vann på gåsa.

Alle kan ta feil! Fugelli har vært lege på Værøy og glemmer ikke sin store tabbe med en kvinne som han fornærmet voldsomt. Vi er ikke perfekte, men som ung og uerfaren gjør man tabber.

Jeg har vært hos 37 leger, det blir ca 6 minutter hos hver. Det betyr 0 kontinentet og mye tid til rapportskriving og lesing for legene, det koster mye tid og tid er penger. For pasienten blir det upersonlig, skaper utrygghet for legene kjenner deg ikke. Han opplevde en gang at de ikke fant journalen hans, det skaper frykt. Det blir tomme og upersonlige samtaler som ikke gir trøst. Dette skaper dødsangst og leger ser på døden som et nederlag.

Alle hans morsomme historier fra Afrika, Egypt og der han har vært og det han har opplevd på sine reiser, er flotte fortellinger som spriter opp bok. Historien fra Essaouira, der jeg var for ikke så lenge siden. Han likte seg så godt der og tenker på at den gang fikk han tilbydd hasj. Nå ligger han og tenker, hasj skal være så fint mot kvalme, skal jeg prøve?

Døden er naturlig, genial? Retten til å dø? Døden det er punktet for "No return". Men, hvem skal bestemme hvordan og hva du skal ha på deg og med deg undrer han.

Dette skrives i 2009 og han har blitt invitert til Legekullet 40 års fest- 69 kullet av leger. De fine 6 årene vi var sammen, men jeg vil ikke gå. Jeg ligger her og skal kanskje dø, jeg orker ikke alt føleriet. Han referere til Pushwagner som en gang sa. Pushwagner går ikke på do, men det gjør jeg - ergo lever vi.

Man skulle tro at dette var en trist og kjedelig bok, men det er det absolutt ikke. Han setter fingeren på så mye om dagligdagse ting og har utrolig mange gode løsninger.  Hans viktigste er å leve, mens man lever. Jeg trenger ingen gud, men å være sammen med mine nære, det betyr alt.

Veldig bra lydbok!

Tips. Gi den til en som ikke er helt lykkelig med livet, denne får en til å se positivt på livet! Det er så mye glede og positivitet, bare vi vil se det. Det gjør Per Fugelli. Det er så flott at han har lest inn boka selv, for du hører han er trist og glad. Han hadde så fin god stemme.

Per Fugelli døde 13. september 2017 på Jæren. Han fikk dø der han ville dø, på Jæren slik ønsket hans var, det var godt å lese på Wikipedia.

Spilletid 8.42.27
Lydbokforlaget 2016
Lånt på biblioteket     








Bildet av Per Fugelli lånt fra Wikipedia

Jeg er en elefant for meg selv, slik elefantene i Serengeti er, når de blir gamle, sier han.

Jeg synes kanskje han er mer som en løve. Bilder jeg tok i Serengeti, Tanzania des 2006

Jeg ble litt satt tilbake til tiden da min mor lå for døden, med kreft. Hennes sykehusopphold rundt om på ulike steder, og med svært store ulikheter angående behandling, omsorg og hjelp. Mor døde i  Røyken, mars 2010, med god pleie og alle fem barna rundt seg. Jeg husker boka kom ut, men da orket jeg ikke lese den. Nå var jeg klar for det og angrer ikke et sekund. Man kan se på døden på mange måter, men en dag er den der for alle, det er sikkert.

Evensen Hilde Berit " Hva gjør du resten av mitt liv?"

Når alt går galt i livet er det gode venner og humøret det viktigste....

Hovedpersonen i boka er Arild, 34 år gammel og gift med Marit. Arild er Vaktmester i Parksenteret og har nylig vært utsatt for ei ulykke, hvor han skadet seg skikkelig. Han syns ikke det er noe stas og gå sykemeldt så han stikker innom og hjelper folk som trenger det på Parksenteret. De er jo vennene han, men det er ikke alle som setter like stor pris på at han ferdes der...

Jørgen er en av vennene, han er beboerne som Arild har et spesielt forhold til og stikker innom han til stadighet, for å sjekke at alt står bra til med den 97 år gamle mannen. Jørgen har reist på de sju hav og opplevd mye, siden den gangen han dro hjemme fra i Øvre Rendalen og ut til sjøs i ung alder. Han har alltid en morsom historie å fortelle og er stort sett i godt humør. Selv han blir nostalgisk av og til og da er det kona Anny som han var så glad i han snakket om. Søstera si, ble han sur av å tenke på ....

Arild har fått legeskrekk etter ulykka og skjønner ikke hva som skjer med han. Fem ganger på to uker har han avbestilt timen i siste sekund. Marit maser på han, og sier han må følge opp timene. Ja, ja, men dette er ikke så mystisk, sier han.....( det skjer noe merkelig i kroppen hans etter ulykka

To tomatbokser blir et vendepunkt i livet til Arild, det vil jeg naturlig vis ikke røpe så mye om. Dette er noe av kjernestoffet som jeg likte veldig godt, alle historiene vi får fortalt. Her er man inne på mange vesentlig deler av hva livet handler om, nydelig tolket og beskrevet!

Det er noe underlig som skjer med Arild og frykten for at Skravlemannen fra TV vil ha han med i et talkshow og at han blir en sensasjon blir en skremmer opplevelse for han. Han en sensasjon, nei?...
Mediene venter på han hvor han går og livet hans oppleves som i et mareritt, hans menneskeverd blir satt på hodet føler han.

Totalt sett har boka mange lag og paralleller som handler om vennskap, kjærlighet,mediaoppmerksomhet, tap, savn, ensomhet, lengsler, om å ta vare på hverandre og bry seg om andre og ikke minst ha ryggrad til å ta egne valg.
Her flettes lyse og mørke tragedier inn i en godt komponert roman som er så fengende at man blir dradd inn i historien og livet rundt Arild.

Boka er humoristisk skrevet, over flere vanskelige temaer i livet. Humor kan handle om å bryte ned det onde, tragiske og triste og det har forfatteren flott fått til her i denne romanen.
Jeg må innrømme at jeg satt og gapskrattet over morsomme episoder og ble skikkelig trist andre ganger. Det er en bok som rører ved de nære ting i livet og jeg lot meg involvere i historien og likte den veldig godt.

Anbefales! Boka er humoristisk, tragikomisk, troverdig og originalt skrevet!

Det er jo litt spesielt og lese en bok fra nærmiljøet, det gir en ekstra dimensjon til fortellingen når det skjer på kjente trakter. Selv om det ikke står skrevet noen sted så skjønner man det ut i fra konteksten at det er i byen Hamar handlingen utspiller seg.

Hilde Berit Evensen (1961) har tidligere utgitt romanene Retur (2014) og Pendel (2007) i tillegg til skjønnlitterære bidrag i to antologier om hjembyen Hamar. Evensen har yrkesbakgrunn som journalist og billedkunstner.

Utgitt på Publica Bok, oktober 2016,
 215 s
Lese eksemplar
Bildet er fra baksiden-coveret til boka

Velkommen til Gravdahl Bokhandel, Hamar. 24 november kl 18.
Der vil Hilde Berit og jeg snakke litt sammen om boka.
Hun skal fortelle om boka og jeg skal si noe om å være bok blogger.