Viser innlegg med etiketten døden. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten døden. Vis alle innlegg

tirsdag 6. februar 2024

Frode Grytten "Den dagen Nils Vik døde"

Nils våkner og har bestemt seg for at dette er hans siste dag.

Nils sitter ved frokostbordet og skriver et postkort til de to døtrene sine, om at dere må ikke bli uenige når jeg ikke er her mer. Han rydde litt i huset, kaster madrassen ut og tenner på den. Studerer klokka hans kjære kone avdøde Martha kjøpte til han, en alt for fin og dyr klokke for han som bare har vært ferjemann. 

Nils gikk ut av huset kl.7, etter å ha gått igjennom hele huset for siste gang. Tok med seg reise-radioen, lommelerka og tente utelyset, for så å gå ned til båten for siste gang. Båten som har vært hans arbeid i alle år, fra han ble utlært ferjemann av faren, 14 år gammel.

Å være ferjemann var å frakte folk til alle de stedene de skulle til, og fra rundt fjorden. Båten gikk fram og tilbake, i sirkler og til alle de stedene folke ringte fra og trengte skyss, både seint og tidlig.

Han minnes mange av sine passasjerer, og hunden Luna som han fortsatte å snakke med i årevis etter at hunden var død. Mange morsomme situasjoner, med mange spesielle folk og ærender. Fødende kvinner, sjuke folk, døde folk, arbeidsfolk og folk høyt på strå, presten osv.

Morsom fortelling om kona Martha som han var så glad i, som han elska og tenkte på fremdeles, selv om de også hadde hatt sine konflikter. De to døtrene som fikk seg menn, men ingen barn. Det var en stor skuffelse for Nils, å ikke oppleve å bli bestefar.

 Ferjemannen Nils var ikke en mann av den mest pratsomme typen, men en stødig mann som viste å holde sine ord. Å være fergemann alene kan være ensomt, han ansatte en gang en Jon, som hjelp på båten. Jon var en unggutt i opposisjon til mye, de ble kamerater. Nils var en  som så og aksepterte Jon slik han var. Nils betydde svært mye for Jon. At Jon og Nils ble venner likte faren svært dårlig, faren ble sjalu på Nils.

Nils tok også affære en gang, han reddet en hund fra å bli skutt av politiet. Det var Luna, en god venn i storm og stille. En tankevekkende roman om folk, hjelpsomhet, ensomhet, fraflytting og nye tider.

En fantastisk flott roman, en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. En varm og herlig bok over levd liv og tid som har vært.


Vinner av Brageprisen, skjønnlitteratur 2023

Utgitt 2023. Forlaget Oktober, Lydbok fra  Book Bites. 4t 28 min. Lest av Lasse Lindtner

onsdag 20. desember 2023

Maja Lunde "Lukkertid"


Samfunnet hvor alt ble stille...

En bok som omhandler at tiden plutselig stopper en dag i juni. Alt står stille, det er veldig parallelt med noe av  den samme tematikk som Knausgård har brukt i sin siste bokserie "Morgenstjerne serien". Nok om det!

 Tiden som har stoppet opp, for eksempel: Folk dør ikke, - foster vokser ikke, - barn fødes ikke, - ingen blir eldre og svulster som forsvinner av seg selv. Hva er dette? Denne tilstanden varte i ukesvis og flere tok selvmord, mange fikk ikke sove og det blir kaos i samfunnet.  Selv om naturen går sin gang, med natt og dag. Det blir mange desperate personer, hvordan skal vi få hverdagen tilbake?

 Jacob og Lisa skal ha barn. Han skulle bli far og strålte av lykke, Lisa var litt sliten. Så kom den merkelige tiden og barnet vokser ikke mer. Han vil at de skal ta ut barnet. Det ble keisersnitt ... Jacobs gutt var kommet. Øynene var lukket, han var nesten bare en stor bleie, der han lå i kuvøsen. Han veide  815 gr. det var bra, sa sykesøsteren. Jacob satt og var mye sammen med barnet, ekstremt mye. Lisa følte seg tom, og var ikke mye hos barnet, det ble en tøff tid. 

 Ellen jobber i begravelsesbyrå, på fritiden hopper hun i fallskjerm fra fjelltopper. Da er hun sammen med vennene Filip og Markus. En dag ble Marcus voldsomt hard skadet, var det selvmord? Her snakkes det om bruk av AI kunstig intelligens, og å holde de levende i live.... Ellen  ordner en merkelig begravelse for den levende Esther, Ellen får blomster av henne. Merkelig historie.

 Jenny er fotograf, Kristian er lærer og det er sommer, og sjokkert over hvordan alt har blitt forandret. Jenny gikk tilbake i jobben i avisa. Hun elsket å ta bilder, hun tok gode bilder og fikk gode tilbakemeldinger, hun var stolt. Men, sjefen kom med høyere krav. Hun drar til sykehuset og mye skjer der, uhyggelig.... Jenny, laster bildene opp på maskinen og sprintet dem ut, hva gjør hun med dem ... 

 Et eldre par flytter fra hus og hage til en leilighet 16 meter opp, i 7 etg. Otto vil plante terrassen full. Margot, kona var den som ville flytte til leilighet, men det varte ikke så lenge. Hun orker ikke å dele hans interesser og leiligheten fylles opp av planter. Jeg vil skilles, sier hun, En dag ligger han lykkelig i haugen av jord på et litt spesielt sted .... Alle i blokka betraktet han som ustabil og psykisk-syk.

 Myndighetene sier at det vil bli en re-starten av samfunnet, det skal komme om to dager, sier de. Filip hadde et må, tenker Ellen. Esther mener det bare er å re-starte, slik man gjør med en datamaskin. Om det ikke går fikk jeg i alle fall begravelsen min, sier Esther.

Her skjer det mye dramatisk på slutten, og ganske så merkelig! Noen begynner å tenke over livet, og verden går videre. 

Hva jeg synes:  Jeg likte godt Jenny, hvordan hun ble skildret. Hun var en fin og spennende person forfatteren skulle konsentrert seg enda mer om. Det ble litt for mange personer og for mange ulike lag ifortellinger. De samlet seg til slutt på en måte, men her kunne det vært løst bedre, synes jeg. For meg ble det en litt mye rot i komposisjonen, nå må det sies at jeg har hørt den som lydbok, kan hende den oppleves ulikt om man hadde lest den i ei bok.

Denne boka er ganske annerledes og langt fra så god og spekulativ som klimakvartetten. Den får en usedvanlig svak 4. av meg 

 

Lånt på Book Bites, lest flott av Anne Rygg, spilletid 6t 24 min. utgitt på Aschehoug, 2023

mandag 18. april 2022

Kjersti Anfinnsen " Øyeblikk for evigheten"


 Oppfølgeren til boka "De siste kjærtegn" hvor vi møter Birgitte som bor i Paris. 

Javier og Birgitte drar til Oslo, hun skal motta en utmerkelse fra Rikshospitalet. Hun blir hedret som Norges første kvinnelige hjertekirurg. Hun blir smigret, men har sarkastiske meninger over at ingen av de anerkjente kjente hjertekirurgene er til stede. De bor på Grand Hotel, men våger seg nesten ikke ut på glattisen og kulda. Men, de tar en tur på kirkegården, så hun kan se gravene og minnes moren som hadde slik makt over henne og familien.

 De to har flyttet sammen og hygger seg, krangler og snakker om hvor synd det er at de ikke traff hverandre før. Omgangskretsen deres er liten, men de har betalte hjelpere. Javier, har vært arkitekt og tegnet de vakreste byggverk, han elsker å sitte ved arbeidsbordet sitt og drømme seg vekk, og hun satt og så ut gjennom vinduet. En tidlig morgen ligger den en lapp fra han på kjøkkenbenken "Har reist til Island". Han kom ikke hjem, hvor er han?  

Stakkars Birgitte som mistet sin kjæreste, nydelige tanker om kjærlighet og ha en og dele sorger, og gleder med. Hun er en litt bister og skarp dame som ikke er helt god å ha med å gjøre, men heldigvis har hun Michel, som kommer bare hun løfter en finger (betalt hjelp).

 Hun savner telefonsamtalene med søsteren, og minnes den iskalde moren, "Hun skulle aldri fått barn", sier hun. En dag faller hun og havner på sykehus, der føler hun seg ydmykelsen tar helt overhånd, når hun blir behandlet som et barn. 

 En bok full av fine tanker, Birgittes bitterhet ligger aldri langt unna. Hennes sårhet, morsomme og vonde tanker blir fremstilt på en sarkastisk og morsom måte. Det er ikke enkelt å bli gammel og ensom.

 En veldig fin, tankevekkende og god bok om å eldes og bli ensom. En bok jeg har lest små porsjoner av, hver dag i det siste. Den må fordøyes!

Utgitt på Kolon Forlag, 2021, 108 sider. Leseeksemplar fra Kolon forlaget,  

(hvor jeg er fri til å skrive hva jeg vil om boka ) 

lørdag 19. juni 2021

Lyst mørke av Geir Jacobsen


En varm fortelling om en fars død og minnes hans lyse, lekende far.

En barndom hvor far dør bare 34 år gammel, savnet og alt hva de hadde sammen? Han er bare tolv år, og lillesøsteren Siri blir alene med sorgen, sammen med en mor som har opplevd en ung families mareritt, at far dør. Det høres ut som en trist bok, men den fokuserer på å minnes pappa og alt fint de hadde sammen. Det var faren som var glede sprederen og varmen i familien, han tullet med alt og alle og hadde alltid en god historie/ løgnhistorie og fortelle. Hvordan vil livet bli nå uten han, de ser mørkt på framtiden. Året er 1986, familien må fortsette som en familie på tre, ikke fire.  

Far forteller de villeste historier fra sin barndom og ungdomstid. Hvordan det var å bli med et omreisende sirkus og bli kjent med så mange spesielle folk og steder. Han fortalte alltid morsomme historier "nesten for fantastiske ting skjedde", og hvor gal han var og hvor sinte foreldrene hans ble da han sluttet skolen og ble med sirkusfolket. Våren og sommeren går med mange minner, som kommer som perler på en snor. De mest utrolige historier om hva faren hadde opplevd eller hørt om.

Jeg synes brevet som far skrev til sønnen var vakkert, nydelige og med fine refleksjoner og tanker om livet videre.  Det var pedagogisk fint vinklet og utformet. Den teksten skar meg i hjertet og måtte lese det to ganger. Vi er ikke like og vi går egne veier, og vi er gjør ting vi aldri trodde vi skulle gjøre eller oppleve. Ting som kan styrke oss og gjøre oss til ulike individer. Dette brevet sier så mye flott!

Å miste far som ung gutt er et stort sjokk, og dette temaet synes jeg kommer fint fram i fortellingen, hvilke tanker om livet uten far. Far som var limet og hans aller viktigste støttespiller i livet. Sorgen er tung, men han har heldigvis Trond som var farens venn boende i blokka, og til han går ofte. Han har også mange gode venner og familie, han kan bryne seg på og får støtte hos.

Tidsperioden er godt skildret,  videofilmer og hva som var "inn" og hva de lekte med og holdt på med på fritiden, ofte sammen med vennen Børge. Farens forhold til for eksempel biler, var ganske så spesielle. Hans gamle bil som skulle vaskes to ganger i året, og de fikk godteposer for å hjelpe til. (At de godteposene var så store at de måtte ta seg fri fra skolen på mandag for å spise opp godterier, synes jeg var pjatt). Det er flere slike "liksom morsomme" spell, jeg ikke synes var noe morsomme. De er der naturligvis med for å sprer lys i fortellingen, men nei!   

Boka vil absolutt egne seg for barn- ungdom som har mister en av sine foreldre. Det er aldri lett og miste noen og denne boka får dette temaet fram på en fin måte.  En bok som tar opp både de mørke tunge tankene og farens lyse sjel som hadde så lett for å finne på noe sprell. Vi må leve mens vi kan, det er viktig!

Utgitt på Forlaget: Publica, utgitt 2021, 300 sider, Kilde Leseeksemplar

lørdag 22. mai 2021

"ti amo" av Hanne Ørstavik

 


En selvbiografisk historie om mannen sin, hans sykdom og død! 

Dette høres ut som en trist bok, men jeg opplevde den faktisk ikke slik. 

Hanne Ørstavik skriver så vakkert om mannen sin og deres felles opplevelser som de fikk sammen i de fire åren de var kjærester og gifte. Hun minne først og fremst de fine tingene, drar de fram og nyter dem, selv om vi skjønner at her har det vært mange vanskelige studer. 

Hun formidler den dype kjærligheten til han på en så vakker og omsorgsfull måte. Samtidig som denne tiden er opprivende for henne, for hun vet at han skal dø, men de snakker ikke om døden. Det føler hun som en litt ensom opplevelse, for hun vet at bukspyttkjertel-kreft bare har en utveg, men vet han det? 

Det temaet tar de ikke tak i, men lever livet som om hver dag er ny, bare han får nok smertestillende medisiner, det kan til tider være en prøvelse.  Alle pillene, smerten og morfinen, endrer han. Når han får nok morfin er det utrolig hvordan han reiser seg og går på jobben i forlaget, treffer venner osv.  

Han var hennes forlegger i Italia og slik traff de hverandre. Var han syk allerede i 2018, da hun flyttet til Italia for å bo sammen med han. Han insisterer på at de skulle gifte seg. 

Hennes mange reiser og opplevelser. Morsomt at hun skriver om turen til Vietnam, hun ville gå i Marguerite Duras sine fotspor og se stedene hun hadde vokst opp. Hanne har vært opptatt av Duras fra hun var en ung kvinne, og har faktisk oversatt boka "Stedene" som er en samtale mellom Marguerite og Michelle Porte, som også var filmskaper og regissør. (Jeg har funnet den som e-bok, men synes den er vanskelig å lese på mobilen. Boka har masse bilder fra livet til Marguerite, av henne, søsknene, foreldre, hus og landskap.)    

Boka er skrevet som en dagbok, med litt hopp frem og tilbake i fortellingen. Hun nevner ikke navnet hans en eneste gang, omtaler han bare som du eller han. Men samtidig skaper hun et bilde av en god mann og et lykkelig liv. Hun lar han ikke få lese det hun skriver, for her får vi også vite noe annet .......

Jeg har gått på Wikipedia Luigi Spagnoli het han.   

En veldig bra bok! 


Den ble utgitt 2020, og hadde bare 93 sider, bibliotekbok.

lørdag 7. november 2020

Et liv forbi av Helga Flatland

 


En flott bok om forholdet mellom mor og datter.

Sigrid bor i Oslo, hun er lege og hun har et anstrengt forhold til foreldrene sine. Moren Anna bor alene på gården hvor Sigrid og broren Magnus ble født. Moren er 67 år gammel, hun har jobbet i alle år som lærer ved skolen i bygda. Nå har fått diagnosen kreft etter å ha vært hos legen og føler at hun ikke orker så mye mer av dyrehold. Hun slakter alle hønene, og putter de i fryseren, da har hun iallfall mat og kan klare seg. Hun skal ikke på sykehjem det er helt sikkert.  

Faren til Sigrid, Gustav sitter på sykehjemmet. Han fikk slag allerede da Sigrid var 7 år. Moren brukte all sin energi og kjærlighet på jobben med å ha mannen sin hjemme. En dag etter tredje slaget mistet han språket og han ble helt dement, da måtte han flytte til sykehjemmet.

Sigrid følte at barndommen hennes bare dreide seg om den syke faren og at hun ikke ble sett, hverken hun eller broren, de var bare som skygger i hjemmet. Sigrid var utagerende og litt vill som ung jente, til hun ble storm forelsket i bygdas turnus lege Jens og ble gravid.  Jens dro avsted før Mia ble født og Sigrid satt alene igjen i leiligheten og følte seg hjelpeløs med det nyfødte barnet. Da Mia var 8 mnd. flyttet de inn hos Aslak og Mia vokste opp med han som far. Nå har Mia blitt 19 år og hun har begynt å treffe faren sin, Jens og ser opp til han.....

Sigrid og Aslak har en sønn på 4 år sammen. Aslak har stått ved Sigrids side i alle år og vært en god far for Mia. Sigrid og moren sitt forhold er svært anstrengt. Sigrid beskylder henne for alt i barndommen, og moren mener det ikke var slik. Nå har moren blitt alvorlig syk og hvordan skal de forholde seg til det? 

Moren, Anne er glad for at familien kommer, men det tar ikke lang tid før konfrontasjonen er i gang. Moren bor i et alt for stort hus, og hva om hun dør? Hvem skal ta seg av hunden Kant og huset, med alt innhold? Alt dette svirrer rund i hodet og bekymrer henne.

Sigrid vil gjerne ha kontroll over morens sykdomsbilde,"legen Sigrid". Moren mener hun kan klare seg selv, og klare alt alene. En dag spør moren om Sigrid kan hjelpe henne med noe spesielt, da begynner Sigrid virkelig å skjønne hennes tilstand. Men det skjer så mye rundt henne, med pasienter, forholdet til broren, farene, moren, med Mia sin far som plutselig vil ha kontakt etter 19 år med datteren. Aslak som blir forvirret/ sjalu/ usikker på hvor han står, det blir ekstremt slitsomt og alt for mye på en gang... Hva, hvordan skal hun gripe tak i alt?

Denne boka var så gjenkjennelig på så mange arenaer for meg at jeg klarte ikke kutte ut boka når den først var i gang. Forholdet til moren var vanskelig, men valgene hennes til moren var så like mine at tårene strømmet på , der jeg husker jeg satt med den samme følelsen som Sigrid, om ikke å strekke til nok. Den alene tiden hun/jeg fikk  i bilen til og fra, og det å få snakket ut om det som ligger en på hjertet, det var så likt. 

Her har forfatteren virkelig skrevet en bok som gikk rett inn i mitt hjerte! Skildret det psykiske ved alt rundt det å miste sine foreldre, omstillingene, ansvaret og alle tankene som svirrer rundt når foreldre er i ferd med å dø fra en, hva har man usnakket?  En sterk, fengende, meningsfylt og konsist beskrevet! 

Lydboka blir lest av to stemmer, de var en fin opplevelse: Anne Dahl Torp som Sigrid og Anne sin stemme leste Liv Bernhoft Osa. Det ble så tydelig og flott gjort.

Spilletid 6.55. 38 min, Lydbokforlaget 2020, Lytteeksemplar


onsdag 20. mars 2019

Hansen Marita "og hver morgen våkner jeg"

En sterk og følsom bok om å miste kjæresten sin. 

Et selvopplevd tap skriver forfatteren om i denne boka. 
Vidar, traff jeg for syv måneder siden. Jeg, Marita kom til Oslo for å få et nytt liv og traff han. Ingvild, venninnen tok meg med på en fest hvor jeg traff han, Vidar. Vi snakker sammen hele kvelden, tonen var der med en gang. 

Vidar har ikke alltid hatt det så lett, han har en datter, hun er psykisk utviklingshemmet. Han har en stor vennegjeng og vi har funnet hverandre. Han er 40 år og jeg 34 år, vi har flyttet sammen. Livet er fint. Sammen med han kan jeg være den jeg er, vi var så lykkelige sammen.

Vi kunne snakke i timevis og jeg fikk svar på alle mine spørsmål som jeg stilte han. Jeg viste han hadde epilepsi, hva skjedde under et anfall? Jeg var så nysgjerrig.
Vi går en tur på ski, så faller han først en gang slik han pleier, ler og sier det var moro. Så faller han en gang til og blir liggende, han er død.
Jeg var så lykkelig, så med et var han vekk som ved et knips. Vi fikk 231 dager sammen, nå lever han ikke mer.

Marita drar tilbake til Oslo etter begravelsen. Hver morgen våkner jeg, og minnes han. Hvorfor har jeg ikke mareritt? Alt er nytt, verden er ny. Hans venner har blitt mine venner men hun er den med den døde kjæresten. Savnet etter Vidar er sterkt og preger henne.

De skulle dra til Paris hun drar dit, alene. Han er med henne i tankene hele tiden, hun tolker og ser alt som om Vidar er ved hennes side. Hun kan ikke skjønne at han er vekk. Hun starter på treningssenter og i sorggruppe, men gruppelederen sier merkelige ting, så hun slutter. Sorgen over Vidar er så endelig stor, hun er ganske desperat. Pakker sammen tingene sine og har ingen leilighet, flytter ut og inn hos venner. Marita bestemmer seg for å gå sorgen av seg. Hun drar til Frankrike og går den lange vegen til Santiago de Compostella.

En gripende bok om å miste noen og hvor forskjellig vi kan oppleve sorg. Det er en bok om at livet må gå videre selv om kjæresten/eller noen nære dør. En jordnær, ekte og med en god innlevelse i hennes sorg, får man. Hun leser lydboka selv, veldig bra.

Utgitt 2016
Storytel 2t 34min
Biografisk

onsdag 13. februar 2019

Stridsberg Sara " Kærlighetens Antarktis"




En helt spesiell bok, nesten så den går over i det burleske!

Herlighet for en bok! Jeg hørte den først som lydbok, men fikk ikke med meg alt. Så jeg fikk papirboka. Å lese denne er ahhhhhh.....har ikke ord. Den er skremmende, forferdelig, tragisk, om begjær, frykt, kjærlighet, omsorgssvikt, morstilknytning og ikke minst nydelig poetisk skrevet.

Denne boka omhandler en litt surrealistisk situasjon, men er så poetisk vakkert skrevet at man glemmer sin egen tid og sted. Med papirutgaven får man den rette opplevelsen av hvordan forfatteren har tenkt boka, med korte prosaiske fortellinger.
Denne boka anbefaler jeg absolutt først å lese som bok, så kan man høre den etterpå på Lydbok. Der er det Bodil Vidnes - Kopperud som leser, vakkert. Jeg sitter og skriver og hører slutten på lydboka en gang til og tårene vil ikke stoppe. Den ryster meg og griper meg!

Til innholdet:
En ung kvinne blir drept, hun var narkoman og prostituerte seg for å få stoffet hun ikke kunne leve uten. Hun, Kristina som blir kalt Inni ble bare en kort stund på denne jorden, ble bare en ung kvinne på 24 år. Hun elsket sin mann Shane og fikk to barn som betydde alt for henne. Barna finnes, de som en gang var hennes.

Valle var tre år når folkene fra barnevernet kom en morgen og hentet han. Jeg forstår ikke hvordan de kunne buse inn på den måten, men jeg skjønner hvorfor. 
Solveig ble født ni mnd. etter at Valle forsvant til en fosterfamilie et sted i Sverige. Jeg fikk to timer sammen med Solveig, for alle papirene var ordnet god tid i forvegen.  
Hun skulle ikke vokse opp hos meg og Shane. Shane mener det var en forbrytelse å gi bort barnet og forlot meg.

"Jeg gikk fra føden og satte en sprøyte, jeg sluttet aldri å blø før jeg døde", sier hun.

Det er juni måned og de to kjørere avsted ut i skogen, hun og jegeren. Hun er helt innforstått med hva som skal skje, uten at det egentlig blir sagt, vet hun det. Hvorfor velger en ukjent mann å drepe henne?
Denne historien forteller om hva som skjedde og hvordan hun ser på verden fra den andre siden som død.

Det er mange og ekstremt såre ting og følsomt tema som tas opp i denne boka. Det handler om mange ting i livet, men spesielt det å bli sett, få kjærlighet, bli mor og tilgivelse. 
Faren Ivan forlot dem tidlig og moren Raksha hadde to barn og tablettene sine. Barna var henne og den syv år ynger lillebroren Eskil, han drukne som barn.
Savnet etter Eskil er det ingen i familien som kom over. Forholdet mellom foreldrene blir taust, til far forlot dem. Jeg skulle den gangen passe han, mens mor og far satt og drakk.  En skyldfølelse som hun bærer med seg hele livet. 
En merkelig familie, men vi skjønner at foreldrene også levde på kanten av samfunnet, med sin rusproblematikk.

Kristina møtte to ulike kjærligheter, mannen Shane og narkotika. De lever det ville liv med dop og giftet seg foran en prest, de fikk Valle og var lykkelige sammen, som i en rus til barnevernet kom og tok han og alt endret seg. 
Hun elsket sine barn og de beste stundene i livet hennes var nå hun gikk gravid. Valle ble flyttet fra hjem til hjem i oppveksten (alle vet at et barn som blir flytta mer en tre ganger får tilknytningskader). Både Valle sitt liv og Solveig får vi høre om, hvordan det gikk med dem. 

Etter at jeg døde forente Ivan og Raksha seg igjen og ble et par som lette etter sin datter. De bar på håpet om å nå hverandre på nytt, men det varte bare en stund.

"Det snødde i begravelsen min, hele verden var dekket av et tynt lag snø, og da Ivan kom gående utenfor Bromma kirke så det ut som om det hadde snødd inne i ham, for nå var han helt sølvgrå".
Det tok over 25 år før jeg fikk en gravstein. Det skulle være en naturstein, med navnet mitt i gull og en underlig undertekst. 

En så underlig fortelling har jeg aldri lest før, om lengsler, kjærlighet, død og skrekk. Selv hvor langt nede et menneske er har det alltid håp om at sine etterkommere skal ha det bra. Det er også et uventet kjærlighetsliv som beskrives, mellom to som egentlig har mer en nok med seg selv som narkomane.

Løp og kjøp boka, denne boka har så mye å fortelle om håp, kjærlighet og drømmer hos oss alle. 
Anbefales på det sterkeste
Lydboka bør du høre etterpå, den er vidunderlig vakkert lest av Bodil Vidnes - Kopperud


Utgitt på Aschehoug, 2019, skjønnlitteratur,
301 sider, leseeksemplar. 
Oversatt av Monica Aasprong

Utgitt 2019, Lydbokforlaget, tid ca. 6 timer.
Lytteeksemplar 














Les mer om forfatteren Sara Stridsberg



Andre som har lest boka : Beathe

fredag 6. juli 2018

Stefánssons, Jón Kalman "Himmelrike og helvete"




1. bok i Trilogien om gutten!

Denne boka starter med at vi blir kjent med gutten, han er navn og alder løs. Ut fra konteksten skjønner vi at han er en ung gutt, usikker på seg selv, sjenert og yngstemann på fisker-laget. Vi er på Island, folk lever for det meste av fiske, men noen har også små jordstykker, ei ku og noen sauer, ellers er det fiske som er det vesentlige for å kunne overleve. 

Gutten og vennen Bardur deler seng og de er gode venner, de har en felles lidenskap og det er å lese bøker.  De er seks mann som drar ut på fiske i en åpen båt. Petur er lederen og får alle opp så de er klare for å dra ut på fiske kl tre om morgenen.  Bardur er fortapt i boka "Det tapte paradis", en eldre bok, han leser i ny oversettelse boka fra 1828. Bardur må bare opp å lese en tekst til og glemmer i farten skinnkjortelen sin. Ute på havet blåser opp til storm og de får en strabasiøs, helvetes tur der ut på Ishavet for over 100 år siden. Bardur sin genser ble som en is-brynje og han er blåkald av kulde og fryser ihjel. En voldsom kampen mellom å komme seg på land eller miste fiskeutstyret det var vanskelige avgjørelser blandet med sinne. De kom seg tilbake til rorbua.

Sorgen etter vennen er sterk, men han blir besatt av tanken på å få levert tilbake boka som Bardur lånte av Koldbeinn. Gutten går og går, det er uvær men han er besatt av å nå Plassen. Det snart april og han sliter med mange tanker på turen. Skal jeg leve eller dø? Hva nå, han dro fra fiske, rømte han? Hvor skal han dra, han har ingen penger. I Geirthrudur sitt hus får levert boka tilbake til den blinde Koldbeinn. Han våkner i en seng i et rom som er stort og han tenker er jeg virkelig eller i drømme.

Folket på Plassen blir vi kjent med og hører om deres liv og drømmer, ulykker og lykke. For gutten blir dette et sted hvor han blir satt i arbeid og får litt tro på seg selv for hver dag.

Romanen er tidløs, men samtidig tar den opp de essensielle spørsmål i livet om kjærlighet, lengsel, havet, døden og drømmene om det gode liv, som er like tidløse og gyldige den dag i dag. Det er om de store spørsmålene i livet, uten at det blir platt eller gitt svar.

En ufattelig poetisk og vakker fortelling. Jeg ble grepet fra første linje av historien. Det er måten historien blir fortalt på som griper meg. Ordene og situasjonene er så fantastisk fargerikt beskrevet.
Innholdet og språket er utrolig vakkert, det fanget meg!
Den lydboka gir deg ro og stunder til ettertanke, jeg måtte høre flere av sekvensene flere ganger, det var som musikk i øret!

Boka som som Bardu leste, det tapte paradis er skrevet av John Milton i 1667.
"Uten deg finnes intet skjønt for meg" går igjen i teksten i flere kontekster. Det var setningen Bardur var opptatt av og ville formidle til sin kjære.

Det høres ut som en trist roman, men er på ingen måte det, den er vidunderlig vakker!
Hvordan har denne fantastiske forfatteren gått meg hus forbi?

Spilletid ca 6 timer
Utgitt på Lydbokforlaget 2018
Boka kom ut i 2010, Islandsk
Oversatt av Tone Myklebost
Veldig flott lest av Bodil Vidnes- Kopperud
Lytteeksemplar fra forlaget

Serien om Gutten fortsetter:
Bok 2: "Englenes sorg"
Bok 3: "Menneskets hjerte"

Jón Kalman Stefánssons, (Wikipedia link)
Han har tidligere blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris to ganger, med denne boken ble det hans  internasjonale gjennombrudd.

 Noen bilder fra min tur til Island, januar 2013

Gutten gikk over høye fjell for å komme til plassen, kanskje som disse?

Andre som har lest/lyttet til boka: Berit, Tine,

torsdag 8. februar 2018

Dahl, Niels Fredrik "Mor om natten"



Hva gjør oss til den vi er og hvordan har barndommen preget oss?

Niels Fredrik Dahl
, har skrevet en vakker poetisk bok om en mor-sønn relasjon. Egentlig er dette en dobbelt biografi,  dvs. både av moren og seg selv. Uten at den på noen måte er for utleverende. Han utleverer seg på et vis uten at det blir for personlig og tydelig, det er bare glimtvise bilder han skisserer for oss. Det er kanskje derfor man kan kalle dette en roman.


Nå etter å ha lyttet til denne lydboka skjønner jeg enda mer av en bok Niels Fredrik skrev for noen år siden,  boka: På vei til en venn, den handler om en ensom gutt. Ikke vet jeg om Niels Fredrik var ensom, men jeg ser at boka bygger på noen av de psykiske problemstillingene som er de samme som i denne boka, skremmende opplevelser i hjemmet. Den boka fikk han i 2002 Brageprisen for, en fantastisk vakker og sår bok.

Denne boka:
Starter ved at moren vil gi han en dagbok, som hun kaller nattboka. Ikke vis den til far, han må ikke se den, sier hun. Det skulle vise seg at det tok mange år før han åpnet dagboka han fikk fra moren, først etter at hun var død. 
Han hadde samlet på stoff om faren og hadde en hel kasse med bilder og brev som han tenkte at han en dag skulle bli en bok om han. Faren var født i Kristiania og bodde sammen med familie i Alexandria i Egypt i flere år og opplevde mye der.

Den gang han fikk dagboken mente moren det var riktig at han skulle ha den, for du vet døtre og mødre, de skjønner ikke hverandre, sier hun. Selv om han som barn hadde sett den i nattbordskuffen til moren, ville han ikke lese i den. Egentlig ville han ikke ta imot den heller, men gjorde det for ellers ville hun brenne den, sa hun.
Boken er fra du er tre år og jeg fikk en nevrose og gikk fem år i psykoanalyse, sa hun den gang han fikk den. Da var jeg så deprimert at jeg ønsket bare å dø, men jeg kunne jo ikke dø fra dere tre barna. 
Moren led også av en voldsom migrene, som ofte kom en gang i mnd, da lå hun i et mørkt rom og kastet opp. Faren var tydelig forbannet over at han måtte styre hjemmet og vaske etter henne. Niels Fredrik derimot var en som listet seg på tå for ikke å forstyrre, livredd for å være til bry.

Morens oppvekst i Molde under krigen og familiens autoritære og strenge oppdragelse har satt sterke spor og har preget henne hele livet. Hun ville ha det perfekte hjem, med glade barn og trygg familie, men med hennes ballast var ikke det alltid like greit. Niels Fredrik har flere sterke minner, fra barndommen. Et av dem er at han leker på gulvet med bokstavklosser, han kan ikke lese, men moren skynder seg å skrive med klossene:" Koser oss", slik at faren kan se at hun har aktivisert seg sammen med han på gulvet, når han kommer hjem fra arbeid.

Niels Fredrik og moren har ikke noe godt forhold i oppveksten skjønner vi, og det er nok forståelse for dette at hun ønsker å gi han boka, så han kan skjønne. Kanskje de kan nærme seg, men når kjærligheten ikke var der som liten mellom dem, er det for seint. Faren har han også et spesielt forhold til og turen de to tok til Venezia avslører også en utro mann og far.

Vi hører om Niels Fredrik sitt forhold til kjærester. Han drikker og drikker, særlig alene og om natten når ingen ser han, eller skjuler det, hvor mye han drikker når han lager mat osv. Man skjønner at en som drikker så mye må være en vanskelig partner og forhold går i stykker. Han har to barn, før han og Linn blir par.

Det er rørende vakre stemninger og hendelser i slutten av boka, da han begynner å skjønne at moren skal dø og etterpå. Han sier: "Jeg ønsket meg bort i fra deg før, nå er jeg her sammen med deg".
Ingenting er slik det var, han skjønner morens opplevelser fra krigen og bombingen av Molde som 15 åring og hennes foreldre som tvang henne til å spise opp mat hun ikke likte. Det har preget henne som voksen, det hjalp ikke å finne en mann som kunne fylle hullene i henne. Hun åpnet seg ikke og kommuniserte ikke om fortiden, bare i korte glimt. «Jeg savner henne voldsomt, viste ikke at jeg ville savne henne så mye", skriver han.

Vi skjønner at periodevis gjør Niels Fredrik ingenting, ikke skriver og ikke tjener penger, men "dater" andre kvinner, som sin far. 
Ja, "hvorfor drikker Jeppe"? Ser man denne boka og "På veg til en venn" som biografisk skjønner man det, det danner en helhet, for meg. 
Jeg er imponert over kona Linn Ullmann som har holdt ut med han i alle år, hvordan har hun hatt det oppi all drikkingen hans? 
Er det noe biografisk hun skriv om i boka si "De dyrebare", fra 2011, deler kanskje?
Dette kunne han jo ha skrevet mer om, men kanskje det blir i neste roman, nå når alle vet det. Han har lagt ut en streng som dirrer, mer, hva mer, mer..

Han skriver poetisk vakkert og Øystein Røger leser helt fantastisk!

En bok jeg virkelig kan anbefale!

Utgitt av Lydbokforlaget 2017
Spilletid 4. timer og 2 min.
Lånt på biblioteket

Andre som har lest boka:Beathe, Tine, Artemisia, Rose -Marie og sikkert flere..

tirsdag 9. januar 2018

Fugelli Per "Døden, skal vi danse?"

   
En vis mann har gått bort, nå danser han ikke mer her på jorden!

Kjære vene, for en fantastisk mann, med så mange flotte tanker og visjoner som ikke var høytflygende, men jordnære og enkle. En selvironisk og åpen bok om å leve, valg vi tar og tanker om livet etterpå. Som han sier; "Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen - ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden". Dette er med skarp og humoristisk sans han deler sine tanker om å bli syk.

Per Fugelli f.1943 var professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han var en aktiv samfunnsdebattant og har skrevet flere bøker. 
Men, nå er det han som har blitt syk, tykktarmskreft. Han er i skrivende stund 66 år og føler han er helt på topp i livet. Han og kjæresten Charlotte har akkurat kommet hjem fra en reise i Afrika. Det var på denne reisen i 2009 han fikk blod i avføringen og skjønte at noe er galt.

Kreft er et tabuord! Hvorfor, - det må bli mer åpenhet rundt det, sier han. Både leger og ansatte ved sykehusene er redde for å si dette ordet. Han sier: Jeg fikk beskjed om spredning av kreft til lungen, når jeg ligger med rumpa opp, slik at han ikke har øyekontakt når han sier det. Hva slags kommunikasjon er det?

Han var fornøyd med helsevesenet i Norge på mange måter, de gjør ikke forskjell på Jørgen hattemaker og meg, professoren. Det synes han er bra, men ikke alt er like bra. Arne som dør på samme rom som han, sykepleieren som ikke gir trøst til han og lyver når hun sier at hun har ringt etter lege og gir han litt smertestillende, som å skvette vann på gåsa.

Alle kan ta feil! Fugelli har vært lege på Værøy og glemmer ikke sin store tabbe med en kvinne som han fornærmet voldsomt. Vi er ikke perfekte, men som ung og uerfaren gjør man tabber.

Jeg har vært hos 37 leger, det blir ca 6 minutter hos hver. Det betyr 0 kontinentet og mye tid til rapportskriving og lesing for legene, det koster mye tid og tid er penger. For pasienten blir det upersonlig, skaper utrygghet for legene kjenner deg ikke. Han opplevde en gang at de ikke fant journalen hans, det skaper frykt. Det blir tomme og upersonlige samtaler som ikke gir trøst. Dette skaper dødsangst og leger ser på døden som et nederlag.

Alle hans morsomme historier fra Afrika, Egypt og der han har vært og det han har opplevd på sine reiser, er flotte fortellinger som spriter opp bok. Historien fra Essaouira, der jeg var for ikke så lenge siden. Han likte seg så godt der og tenker på at den gang fikk han tilbydd hasj. Nå ligger han og tenker, hasj skal være så fint mot kvalme, skal jeg prøve?

Døden er naturlig, genial? Retten til å dø? Døden det er punktet for "No return". Men, hvem skal bestemme hvordan og hva du skal ha på deg og med deg undrer han.
Dette skrives i 2009 og han har blitt invitert til Legekullet 40 års fest- 69 kullet av leger. De fine 6 årene vi var sammen, men jeg vil ikke gå. Jeg ligger her og skal kanskje dø, jeg orker ikke alt føleriet. Han referere til Pushwagner som en gang sa. Pushwagner går ikke på do, men det gjør jeg - ergo lever vi.

Man skulle tro at dette var en trist og kjedelig bok, men det er det absolutt ikke. Han setter fingeren på så mye om dagligdagse ting og har utrolig mange gode løsninger.  Hans viktigste er å leve, mens man lever. Jeg trenger ingen gud, men å være sammen med mine nære, det betyr alt.

Veldig bra lydbok!
Tips. Gi den til en som ikke er helt lykkelig med livet, denne får en til å se positivt på livet! Det er så mye glede og positivitet, bare vi vil se det. Det gjør Per Fugelli. Det er så flott at han har lest inn boka selv, for du hører han er trist og glad. Han hadde så fin god stemme.

Per Fugelli døde 13. september 2017 på Jæren. Han fikk dø der han ville dø, på Jæren slik ønsket hans var, det var godt å lese på Wikipedia.


Spilletid 8.42.27
Lydbokforlaget 2016
Lånt på biblioteket     








Bildet av Per Fugelli lånt fra Wikipedia


Jeg er en elefant for meg selv, slik elefantene i Serengeti er, når de blir gamle, sier han.

Jeg synes kanskje han er mer som en løve. Bilder jeg tok i Serengeti, Tanzania des 2006

Jeg ble litt satt tilbake til tiden da min mor lå for døden, med kreft. Hennes sykehusopphold rundt om på ulike steder, og med svært store ulikheter angående behandling, omsorg og hjelp. Mor døde i  Røyken, mars 2010, med god pleie og alle fem barna rundt seg. Jeg husker boka kom ut, men da orket jeg ikke lese den. Nå var jeg klar for det og angrer ikke et sekund. Man kan se på døden på mange måter, men en dag er den der for alle, det er sikkert.