Viser innlegg med etiketten omsorg. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten omsorg. Vis alle innlegg

onsdag 26. april 2023

Karolina Ramqvist "Brød og melk"

 

En bok om morskap, omsorg med fokus på mat, lukt, smak og stemninger.

 En svært annerledes bok, som handler om minner av smak, lukter og mat, men også om å bli tatt hånd om og hvordan omsorgen hun fikk i barndommen var vanskelig. Hun forteller om sine gode, vonde og dårlige opplevelser fra barndommen. Hovedpersonen i boka er jeg, som blir "hun" her. En roman som troverdig forteller om tre kvinner fra ulike generasjoner, og deres forhold til, oppvekst, mat og barn.  

Boka starter da hun forteller om sine barndomsopplevelser. Hun minnes som treåring, da moren hadde kjøpt klementiner til jul. De lå på et fat og hun klarte å spise alle 13 klementinene, mens moren satt i naborommet og jobbet. Hun husker den søte gode smaken, som ble som en besettelse, og moren som ikke ble sint for at hun hadde spist opp alle, bare forundret, over at hun reagerte på klementinene og fikk utslett.  

Her skildres en liten jentes oppvekst, med mor som måtte jobbe om kveldene og fatet med pannekaker som sto på det hvite bordet og ventet på henne. På det store arvede bordet som var ment for mange mennesker, satt hun alene som barn og spiste kalde pannekaker. Hvor var mor, den lille jenta var ofte ensom og redd. Var mor på jobb, eller hos en kjæreste, noen ganger ble hun borte hele natten. Noen ganger hadde de ikke mat i skapet, de levde uten mye penger og utskeielser.  

Besteforeldre, var folk som vil henne alt godt. Mormor som bakte de mest fantastiske bollene, som hun fikk servert melk til. Mormoren som viste kjærlighet og god omsorg for henne på alle måter. Mormoren som pyntet huset sitt med pepperkakehus og annen julepynt til jul for å glede barnebarnet. Moren hadde vokst opp hos disse gode foreldrene, hvorfor viste ikke moren den samme omsorgen for henne, og gav henne ordentlig mat?

Hun var mye hos besteforeldrene. De hadde helt andre matvaner enn hva hun var vant med hjemme. Besteforeldrene spiser rista brød, det var så fantastisk! Varmt brød, med smør og kamille-te til. De tok seg mye av barnebarnet sitt og lærte henne mye. Beskrivelser som får meg til å bli sulten og rørt.

Da hun var liten var bare moren til stede, hadde hun ikke far? Jo, faren hennes var fraværende i hennes tidlige barndom, han bodde langt vekk. Men, som litt eldre fikk hun møte han og hans kone. Han var den som laget fantastisk gode middager til henne, men hun klarte ikke å spise der, i det vakre huset.   

Hun ble voksen og fikk selv en datter som hun også vil gi det beste og mest utsøkte av alt, slik hennes mormor hadde vært.  Hun skilte seg fra pappaen til datteren, og datteren skulle bo en uke hos hver. Hun ville lage noe godt til sin datter. Rispudding slik hun husket bestemoren hadde laget den, med rosiner og smør og alt som skal være i, til sin lille datter. 

Hennes datteren ville ikke en gang smake, på rispuddingen. Mammaen ble litt lei seg og synes datteren ikke var opptatt av hennes ønsker om å formidle sine barndomsminner til henne, men hun tar seg sammen og trøster datteren, Ingen klarte ikke tvinge henne til å smake når hun var liten, og minnes at hun heller ikke ville smake på mormors rispudding, det var noe med de varme rosinene! 

Moren fortviler over at hun ikke husket, at noe mat er noe man må venne seg til. Hun spiste opp alt selv og trøstet seg med enda mer. Forferdelig med slike spiseforstyrrelser. En vond historie på mange måter, men hun fikk hjelp, til slutt! 

Hun og moren var sammensveiset, og følte trygghet i hverandre når de sov i samme seng, men ikke like greit når mor ikke kom hjem om natten...ååå, et sårt og vondt minne som ingen barn burde oppleve. Hun elsket å lage kaker, og bake. Da var hun i sitt ess, hun glemte tid og sted. Hun bakte fantastiske kaker til morens 70 årsdag, for å glede henne.  

En sterk og opprivende roman, langt unna alt annet fokus for det som er vanlig å skrive om.

Jeg har lest noen bøker av Karolina Ramqvist før og hun skriver fantastisk bra. Hun er en av mine favoritter for tiden. 

 Les gjerne Beathes omtale.

Utgitt Gyldendal 2023, 269 sider, på svensk utgitt 2022

 


mandag 20. juli 2020

Aldri, Aldri, Aldri av Line Strømsborg




   Valget om ikke å få barn

Boka er nominert til Bokblogger prisen 2019. Derfor har jeg lest den og er nok ikke så begeistret som mange andre er over boka. Hun vil ikke ha barn, har aldri ønsket seg barn og ser bare negativt på det å få barn.

Denne boka handler om at hun ikke vil ha barn, hun kan virke litt egosentrisk og referer til besteforeldrene som fikk barn. De flyttet til Spania, så fort barna var ute av rede og har siden ikke brydd som om dem, for egentlig ville de ha hverandre, men ikke barn. Hun og moren drar ned for å besøke dem i Spania på bestemorens 75 årsdag. Det ble ikke helt som de hadde tenkt seg, men jeg synes de gjorde et slapt og unaturlig forsøk på gjenforening. 

Hun tar opp en del spørsmål om hvorfor man får barn, det er bra. Alle rundt henne får barn og hun liker å leke som et barn selv.
Hun er 35 år og har hatt et samboer forhold til Philip i 8 år, men han vil ha barn. De var jo enige om ikke å få barn, men når deres beste venner får barn vil han også ha barn, så ....

Kravene om å få barn og opplevelsene rundt det og ikke få barn, det er tøft å stå i. Det har jeg opplevd selv og det slett skikkelig psykisk. Selv når folk tulla med det, og alle som forventet at det ble noe snart, men jeg ble bare tynnere og tynnere.

Det er kanskje derfor jeg har strevet meg gjennom denne boka, den var tøft skrevet, direkte og morsom til tider, men det var mitt hode som ikke matchet bokas innhold.
Jeg respekterer at folk ikke vil ha barn og det er greit for meg, men den ble litt egosentrisk. Slik det også er å få barn, vil noen hevde.

Jeg ville ha barn, jobbet hard med saken men fikk det ikke til. Vi adopterte heller en søskenflokk på tre barn, som vi hentet i Colombia i 1989. Les gjerne om det her..

Nominert til BBP
Lånt på biblioteket

søndag 15. mars 2020

Fuglene under himmelen, av Karl Ove Knausgård





Hvorfor er vi kvinner så hemmelighet- og forventningsfulle, ovenfor hverandre?

Solveig er sykepleier, Hun har flyttet hjem til moren på landet for å bo sammen med henne som har blitt gammel syk og pleietrengende. Hun kan nesten ikke snakke og beina hennes bærer henne ikke mer. Hun er en viljesterk kvinne og vil bo hjemme.
 En dag sier en mann hei til henne, det er en gammel skole-kamerat. De gikk i samme klasse for 35 år siden. Han var den stille gutten som flyttet i fjerde klasse. Han, Inge skal opereres for svulls på hjernen. ...
Hun forteller at moren hennes er syk og har bodd hos henne i to år. 

Line datteren ringer og vil komme på besøk, hun sitter på bussen allerede. Solveig blir så glad over at hun ville besøke henne og moren. Line er 21 år og sier hun vill hjem for å lese til eksamen. Hun er taus og vanskelig å komme inn på, så Solveig lurer på hva det er? Line sier ingenting.
Line har alltid vært så glad i å være på landet og har drømt om å bli veterinær.

Boka handler om tre generasjoner kvinner, hvordan de har vært og er mot hverandre. Oy! jeg kjente meg igjen så det suser... 
Landskapet på landet med dyrene og fuglene, skildres så vakkert.
Moren som tror at det er noe med henne siden Line oppfører seg så vanskelig, men en tlf. til sønnen Thomas åpner øynene til Solveig og hun skjønner hvorfor Line er så taus..

En liten perle av en roman.
Hvorfor har vi det så vanskelig for å være åpne for hverandre?   

Lest av Nina Woxholtt, flott!
Spilletid 1.22.
Kort- roman
lytteeksemplar

lørdag 23. februar 2019

Petterson Per "Menn i min situasjon"


Arvid har blitt alene, hva gjør han da?

Arvid Jansen er hovedpersonen i denne boka også, som i mange av hans bøker. Arvid er forfatter, bor alene i leilighet på Bjølsen. Han har vært gift med Turid og de har tre jenter sammen. Døtrene bor hovedsakelig hos mor, og er på besøk hos far. 
Arvid savner en dame og drar fra bar til bar i Oslo, og ofte sover han i en kvinnes seng, men noe varig forhold blir det ikke. Han sjarmerer damer, men hans tilværelse og psyke er litt ustabil. Han har ikke helt troen på seg selv, hverken i kjærlighetslivet eller i forfatter rollen. Det blir mye drikking, ensomhet og tunge stunder. Det var som et ras har gått gjennom han med tapet så mye på kort tid.

Da han var gift og ikke fikk sove var hans gamle bil et sted han fikk ro og ofte sover han ute i bilen. Nå sover han i bilen når det blir for trist og ensomt i ektesenga. Han sliter med å skrive og tar seg mange bilturer for å få inspirasjon. Både til barndommens trakter, rundt omkring på Østlandet eller til Arvika i Sverige i sin gamle Mazda. Bilen er hans trygge ramme.

Begge sliter etter skilsmissen, Arvid som mistet fire av familiemedlemmene sine i båtulykka og Turid har det heller ikke helt greit, på mannejakt. En morgen må han ut å hjelpe henne med å finne hjem til sin egen leilighet, men hun vet ikke selv hvor hun er. Arvid klarer å finne ut av det og henter henne.

Han tar også døtrene med på bilturer, men en dag går det skeis og han snurrer av vegen ved Harestua og Vigdis besvimer. Det skulle ikke Turid få vite, men det får hun og er forbannet på Arvid.

Det er mange merkelige situasjoner han havner i, som julaften, etter å ha feiret hos svigermor og ungene drar han ut på byen. Der treffer han et par som han kommer i prat med og havner i slagsmål med mannen, etter at kona mente at Arvid ville bli en fin far til barnet deres.
Nabodamen er betatt av forfatteren og en dag hun skal ut med sine venninner, skjer det noe mellom dem, men det blir ikke noe mer.

Hans største og vanskeligste dag blir den dagen han skal hente Vigdis, 16 år hjemme hos Turid på Skjetten, og følge henne til Oslo. Det ser jeg på som en åpning og en ny fortrolighet mellom far og datter, som har vært litt uklart de siste årene.

Dette er en roman om det å være enslig mann og ha barn på lån når det passer gamle kona. En litt mørk roman, men som får en til å smile av ting han sier og finner på. Det handler jo om en mann i livskrise og som gjør så godt han kan. 
Den er skrevet svært jordnært om de vanligste ting og vi blir kjent med mange sider av Arvid, og blir glad i han som en litt for snill, hjelpeløs eller er han bare en sjenert mann…. som trenger omsorg?


Jeg likte denne boka veldig godt, en bok jeg har tenkt mye på etter at jeg hørte den ferdig for noen dager siden. 

Arvid Jansen og ulykke han beskriver mer om i boka "I kjølevannet"


Per Petterson har skrevet mange fine bøker og nå kommer
 "Ut å stjæle hester" på kino. Det gleder jeg meg til! 


Utgitt 2018
Lest av forfatteren selv
spilletid 6.25
Lånt på biblioteket

tirsdag 19. februar 2019

Blatt, Thomas Marco "Tiden er den vi brenner"


                                                

Det var en gang en lykkelig familie!

Camilla fant ut at mannen Martin hadde fått seg en elskerinne, da ble han kastet ut. De fant sammen igjen på grunn av datteren Emma, som snart var tenåring. De ville ha et barn til og Camilla blir gravid, 13 år etter at Emma ble født. De er en lykkelig familie som drar på tur til Vestlandet, der Camilla kommer fra. De opplever en fryktelig bilulykke og traumatiske episoder, ekteskapet ryker igjen.

Camilla og Emma drar på ferie til Portugal, for å slappe av. Emma sliter med traumer og Emma med søvnproblemer etter ulykken. Martin ringer og vil ha foreldreretten til Emma og truer med å hente henne. Noe hun er sterkt imot for de ser så ulikt på barneoppdragelse.

Camilla tror at hun ser syner og føler seg overvåket over alt også av hotellpersonalet. Så de stikker fra Algearvekysten og tar bussen inn i landet. De har funnet på nettet et hus de kan leie og drar dit.
Der blir de involvert i familien og gjør småjobber for dem. Det er hetebølge og så kommer det en stor natur katastrofe.
Emma blir helt traumatiser, ikke i snø kaos denne gangen med hva «hete kan skape».
De var på flykt fra Martin, men flukten her ble verre.  Moren som elsker sin datter gjør alt for å redde henne. Så her er det flukt på mange plan, både menneskeskapt og naturskapt frykt.

En svært kort lydbok, men veldig bra!

Selv om det er en kort roman, har den en god historie som er veldig godt fortalt. Med spenningsmomenter, medmenneskelighet, traumer, flukt og naturkatastrofe. En moderne fortelling om hvordan samfunnet er i utvikling både medmenneskelig og økologisk.

Spilletid ca. 3 timer
Lest av Ine Jansen, bra!


mandag 19. november 2018

Larsen, Britt Karin "Det kan komme fine dager"





Er det noen gang, at noe er for seint?


En voksen kvinne snart 60 år, har reist til familiens gamle hus ved fjellet, hennes barndomshjem som nå bare brukes som hytte. Hun har leilighet i byen men liker seg veldig godt i barndommens rike, nå når hun har blitt enke. Hennes mann, Sven er død, de har to døtre som synes moren skal selge stedet.
Hun er en estetiker og elsker alt det skjønne i livet, blomster, naturopplevelser, flotte opplevelser hun har på reise, men savner en å dele disse opplevelsene med. Tenk å kunne gå i fjellet og nyte naturlivet, og dra på turer til utlandet, sammen med en mann. Døtrene er over 30år og hun glefser til dem at de bør skaffe henne barnebarn snart, de blir sure.

Det er et ungt par med to barn som har kjøpt det gamle huset noen hundre meter unna henne. Barna der har hun blitt gode venner med og en dag er farfaren, Leon der. Han skal være der en stund for å male tak osv. Det blir naturligvis en match.

Dette høres litt kjedelig ut, men det dukker opp mange spørsmål eks abortspørsmålet?, HHmm. Dagsaktuelt tema. Moren angrer på en abort hun tok, mens datteren mener det er helt naturlig og hun har gjort det.  
Voksne folk som inngår ekteskap på nytt i moden alder, hvordan takler barna det og mye annet i livets hverdag.  
Var ekteskapet hennes det perfekte eller lyttet hun for mye og fulgte ektemannen Sven sine ønsker, fremfor sine egne ønsker. Slike ting er det hun plutselig har begynt å vurdere atter at hun ble enke.

Jeg synes Britt Karin beskriver damen på 58 år som litt gammel, det er man da ikke? 

Boka utkom i 2002. Hovedfokus er følelser og samhandling mellom medmennesker boka handler om. Det er en moderne kvinne som beskrives, hun er kloke og har varme følelser for alle medmennesker. 
Dette er en bok om tanker og følelser man har lov å ha, når man rydder i hjemmet sitt. Rydder og brenner mannens klær, familiefoto og barnas etterlatenskaper, hva ønsker de at hun skal ta vare på?

Jeg dro til biblioteket for å finne en tynn bok, etter mange tykke.  Jeg har lest så lite av Britt Karin som er en venninne av en av mine venninner og har bare lest tre bøker av henne før, litt flaut. Vi bodde jo begge litt nord øst for Elverum i mange, uten at jeg ble kjent med  henne. 


Utgitt på Tiden 2002
147 sider
Lånt på biblioteket

tirsdag 9. januar 2018

Fugelli Per "Døden, skal vi danse?"

   
En vis mann har gått bort, nå danser han ikke mer her på jorden!

Kjære vene, for en fantastisk mann, med så mange flotte tanker og visjoner som ikke var høytflygende, men jordnære og enkle. En selvironisk og åpen bok om å leve, valg vi tar og tanker om livet etterpå. Som han sier; "Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen - ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden". Dette er med skarp og humoristisk sans han deler sine tanker om å bli syk.

Per Fugelli f.1943 var professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han var en aktiv samfunnsdebattant og har skrevet flere bøker. 
Men, nå er det han som har blitt syk, tykktarmskreft. Han er i skrivende stund 66 år og føler han er helt på topp i livet. Han og kjæresten Charlotte har akkurat kommet hjem fra en reise i Afrika. Det var på denne reisen i 2009 han fikk blod i avføringen og skjønte at noe er galt.

Kreft er et tabuord! Hvorfor, - det må bli mer åpenhet rundt det, sier han. Både leger og ansatte ved sykehusene er redde for å si dette ordet. Han sier: Jeg fikk beskjed om spredning av kreft til lungen, når jeg ligger med rumpa opp, slik at han ikke har øyekontakt når han sier det. Hva slags kommunikasjon er det?

Han var fornøyd med helsevesenet i Norge på mange måter, de gjør ikke forskjell på Jørgen hattemaker og meg, professoren. Det synes han er bra, men ikke alt er like bra. Arne som dør på samme rom som han, sykepleieren som ikke gir trøst til han og lyver når hun sier at hun har ringt etter lege og gir han litt smertestillende, som å skvette vann på gåsa.

Alle kan ta feil! Fugelli har vært lege på Værøy og glemmer ikke sin store tabbe med en kvinne som han fornærmet voldsomt. Vi er ikke perfekte, men som ung og uerfaren gjør man tabber.

Jeg har vært hos 37 leger, det blir ca 6 minutter hos hver. Det betyr 0 kontinentet og mye tid til rapportskriving og lesing for legene, det koster mye tid og tid er penger. For pasienten blir det upersonlig, skaper utrygghet for legene kjenner deg ikke. Han opplevde en gang at de ikke fant journalen hans, det skaper frykt. Det blir tomme og upersonlige samtaler som ikke gir trøst. Dette skaper dødsangst og leger ser på døden som et nederlag.

Alle hans morsomme historier fra Afrika, Egypt og der han har vært og det han har opplevd på sine reiser, er flotte fortellinger som spriter opp bok. Historien fra Essaouira, der jeg var for ikke så lenge siden. Han likte seg så godt der og tenker på at den gang fikk han tilbydd hasj. Nå ligger han og tenker, hasj skal være så fint mot kvalme, skal jeg prøve?

Døden er naturlig, genial? Retten til å dø? Døden det er punktet for "No return". Men, hvem skal bestemme hvordan og hva du skal ha på deg og med deg undrer han.
Dette skrives i 2009 og han har blitt invitert til Legekullet 40 års fest- 69 kullet av leger. De fine 6 årene vi var sammen, men jeg vil ikke gå. Jeg ligger her og skal kanskje dø, jeg orker ikke alt føleriet. Han referere til Pushwagner som en gang sa. Pushwagner går ikke på do, men det gjør jeg - ergo lever vi.

Man skulle tro at dette var en trist og kjedelig bok, men det er det absolutt ikke. Han setter fingeren på så mye om dagligdagse ting og har utrolig mange gode løsninger.  Hans viktigste er å leve, mens man lever. Jeg trenger ingen gud, men å være sammen med mine nære, det betyr alt.

Veldig bra lydbok!
Tips. Gi den til en som ikke er helt lykkelig med livet, denne får en til å se positivt på livet! Det er så mye glede og positivitet, bare vi vil se det. Det gjør Per Fugelli. Det er så flott at han har lest inn boka selv, for du hører han er trist og glad. Han hadde så fin god stemme.

Per Fugelli døde 13. september 2017 på Jæren. Han fikk dø der han ville dø, på Jæren slik ønsket hans var, det var godt å lese på Wikipedia.


Spilletid 8.42.27
Lydbokforlaget 2016
Lånt på biblioteket     








Bildet av Per Fugelli lånt fra Wikipedia


Jeg er en elefant for meg selv, slik elefantene i Serengeti er, når de blir gamle, sier han.

Jeg synes kanskje han er mer som en løve. Bilder jeg tok i Serengeti, Tanzania des 2006

Jeg ble litt satt tilbake til tiden da min mor lå for døden, med kreft. Hennes sykehusopphold rundt om på ulike steder, og med svært store ulikheter angående behandling, omsorg og hjelp. Mor døde i  Røyken, mars 2010, med god pleie og alle fem barna rundt seg. Jeg husker boka kom ut, men da orket jeg ikke lese den. Nå var jeg klar for det og angrer ikke et sekund. Man kan se på døden på mange måter, men en dag er den der for alle, det er sikkert.